Alle har et ansvar for Norges fremtid

 

En ny regjering eller et nytt Stortingsflertall vil bety at det blir en endring i den politiske kursen. Regjeringsskifter kan, i teorien, skje når som helst. Stortingsflertallet kan endres hvert fjerde år. Kursendring fordi det politiske grunnlaget er tilstede er en funksjon av demokratiet vårt. Det er bra.

Når man velges til Stortinget er det for å representere landets og folkets interesser. Min og Høyres tanke har alltid vært det gjøres ved å finne flertall for løsninger som gir mest mulig gjennomslag for den politikken partiet gikk til valg på. Hvis fireårsperioder kun skal brukes på å posisjonere seg før neste valg, bør man stille seg spørsmålet om man da representerer folkets interesser, eller sine egne.

Dersom slik posisjonering samtidig skulle medføre omkamper om alle viktige endringer som er gjort av tidligere regjeringer eller stortingsflertall, ville Norge være mer preget av ustabilitet og uforutsigbarhet enn vi har vært så lenge vi har hatt et parlamentarisk styresett.

Historisk har Høyre og Arbeiderpartiet, på hver sin side av norsk politikk, vært store nok til å sikre at hvis de to partiene var enige om en politisk kurs – så ville den ligge fast, selv om det ble regjeringsskifte – fordi det fortsatt ville være et flertall for den fastlagte kursen.

Dette har gitt en forutsigbarhet og stabilitet rundt viktige samfunnsspørsmål som blant annet skattesystem, pensjonssystem, forsvar- og utenrikspolitikk. Ikke fordi partiene har vært grunnleggende enige i spørsmålene, men fordi begge partier har vært villig til å inngå kompromisser som man kunne leve med. Kompromisser man inngikk fordi nasjonens interesser ble satt foran partienes interesser.

Uten brede kompromisser i Norge ville statens finanser, sikkerhetspolitikken og næringslivets rammevilkår vært mye mindre forutsigbare. Norge ville blitt vurdert som et mer ustabilt, og dermed mer sårbart land av fremmede krefter.

Når Jonas Gahr Støre nå signaliserer at Arbeiderpartiet etter valgnederlaget skal bli mindre konstruktive og kompromissvillige, og heller bli mer konfliktsøkende mener jeg det er dårlig nytt for landet og gal analyse. Hvis Arbeiderpartiet hadde stått opp for reformer om langtidsplanen for Forsvaret og politireformen, og stemt for en kommunereform de var for – så hadde heller ikke Senterpartiet hatt det spillerommet de fikk i valgkampen. Ap ville også sluppet lekkasjer til partier som forsvarte reformer Aps egne velgere ønsket, og som Ap var for – men velgerne fikk inntrykk av at de argumenterte mot.

I andre land har vi sett en utvikling mot en politisk kultur som er mer kompromissløs. Blanke seiere eller tap, er viktigere enn hensynet til nasjonens interesser. Det gir et mer splittet, mindre forutsigbart og mer dysfunksjonelt system. Denne splittelsen forplanter seg også nedover i samfunnet. Det skaper mer usikkerhet – men også ønske blant stadig mer polariserte velgere – om mer dramatiske samfunnsomveltninger ved nye politiske flertall.

Dersom viljen til å inngå, stå for og forsvare kompromisser forlates av Høyre eller Ap vil et viktig fundament i norsk politikk rakne. Da er de store og langsiktige forlikenes tid forbi. Man kan ikke være for brede forlik i posisjon og mot dem i opposisjon. Ingen andre partier vil akseptere at brede forlik kun skal inngås når ett av de to store regjeringsbærende partiene ser seg tjent med det, eller at de skal stå fritt til å hoppe av når meningsmålingene går dem imot.

Jeg har alltid ment at det lønner seg å holde stø kurs, selv om den politiske vinden tilsynelatende skifter. Det kan være krevende å stå i det når kritikken hagler, media retter et kritisk søkelys på avgjørelser og man ser at politiske motstandere scorer poeng på å være mot. For Høyre og Arbeiderpartiet har det vært et adelsmerke at man har vært villig til å stå i en storm, ikke oppføre seg som en værhane.

Det bekymrer meg hvordan vi skal være rustet til å håndtere mer eller mindre akutte kriser og de store langsiktige utfordringene, uten at Stortinget kan samles om brede kompromisser når det er nødvendig. Hva vil skje hvis vi får en ny finanskrise, en migrasjonskrise eller et annet sjokk mot det norske samfunnet – og håndteringen blir enda en brikke i et politisk spill, fremfor noe vi forsøker å løse i fellesskap?

Jeg vil advare mot at vi forkaster en politisk kultur som har gjort det mulig å oppnå stabilitet og forutsigbarhet i viktige spørsmål, selv om regjeringen går av og stortingsflertall endres. I en urolig verden trenger vi ikke mer uro på hjemmebane.