Dysleksi må ikke få knuse barnas drømmer

Noen mener at jeg ikke kan bli opprørt av å høre historien om Storm når jeg tross alt har vært statsminister i åtte år. Derfor har jeg lyst til å skrive litt om hva Høyre i regjering gjorde for å styrke arbeidet med dysleksi og spesialundervisning.

På NRK denne uken kunne vi bli kjent med 14 år gamle Storm. Han har dysleksi, men det tok hele 16 måneder å sette diagnosen, og han fikk ikke ekstra hjelp før han gikk i syvende klasse. 

Å frata barn og unge mestringsfølelsen, er noe av det styggeste vi kan gjøre. Når man slutter å mestre, slutter man å tro på seg selv. Og når man mister troen på seg selv, er det lett å slutte å drømme. 

Selv husker jeg hvor frustrerende det var å slite med skrivingen og hvordan det ødela selvfølelsen min. Derfor ble det en lettelse å få diagnosen dysleksi. Og derfor blir jeg blir opprørt når jeg hører hvor lenge Storm har slitt med å lese, skrive og lære andre fag før han fikk hjelp.

Heldigvis kan vi mye mer om dysleksi nå, og det finnes mange flere hjelpemidler enn da jeg var ung. Noe av det aller første jeg gjorde som statsminister, var å gjeninnføre gratis PC til lese- og skrivesvake elever i grunnskolen (som den rødgrønne regjeringen hadde fjernet). Det var viktig for mange elever, men også for fagmiljøene som jobber med å utvikle programvare for dyslektikere.

Men det hjelper jo ikke at det finnes hjelp å få hvis vi ikke vet hvilke elever som trenger hjelp. Vi må derfor bli flinkere til å avdekke dysleksi tidligere. I dag kan det dessverre være tilfeldigheter som avgjør om en elev blir fanget opp tidlig i skoleløpet eller ikke. Det bekymrer meg derfor at regjeringen vil fjerne kartlegginger, prøver og tester som nettopp er ment å gi læreren og skolen mulighet til å avdekke dysleksi og andre læringsutfordringer tidlig. 

Da Høyre satt i regjering, lovfestet vi derimot tidlig innsats. Det betyr at skolene og barnehagene må gi hjelp så tidlig som mulig, før utfordringene får vokse seg store. Jo lenger man venter, jo tøffere blir det. Barn med språkvansker i barnehagealder har økt risiko for å utvikle lese- og skrivevansker senere. Og hvis man går lenge med lese- og skrivevansker uten å få hjelp, er det vanskelig å lære andre fag og henge med på klassens gruppechat. 

Å følge opp plikten om tidlig innsats, krever systematisk arbeid i barnehager og på skoler. Derfor økte vi pedagogtettheten i barnehagene og innførte en plikt til å samarbeide på tvers av barnehage og skole. Vi innførte også en rett på intensivopplæring for elever som står i fare for å bli hengende etter i lesing, skriving eller regning. 

Høyre i regjering økte også kompetansekravene til lærere som underviser i norsk, engelsk og matematikk, og oppdaterte kartleggingsprøvene i tråd med nye læreplaner og kompetansemål. Kartleggingsprøvene er et viktig verktøy for både lærere og skoleledere. I tillegg satset vi på lærerspesialister som nettopp skulle hjelpe elevene med å knekke lese-, skrive- og regnekoden.

Da jeg var statsminister, satte vi også ned en ekspertgruppe som skulle vurdere tilbudet til barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging. Ekspertgruppen, som var ledet av Thomas Nordahl, viste at mellom 15 og 25 prosent av barn og unge har så store utfordringer at de trenger tilrettelegging. Kun et fåtall får den hjelpen de trenger, og hele 60 prosent av elevene i grunnskolen får hjelp av en ufaglært assistent. Ekspertgruppen avdekket også at mange opplever at hjelpen er lite tilgjengelig og at den varierer for mye fra fylke til fylke. 

Som en del av oppfølgningen av Nordahl-rapporten overførte vi mye av Statped sine oppgaver til fylkeskommunene for å flytte tjenestene nærmere brukerne. Vi strammet inn regelverk for bruk av assistenter i spesialundervisningen, og opprettet et nytt senter for forskning på spesialpedagogikk og inkludering. 

Rett før vi gikk ut av regjering i 2021, la vi også frem et forslag til ny opplæringslov som det er opp til Støre-regjeringen å følge opp. Jeg ser frem til å diskutere tidlig innsats og spesialpedagogisk hjelp når regjeringens forslag kommer til Stortinget.

Det hører med til historien at veldig mange skoler gjør mye bra for elever som har dysleksi eller som av andre grunner trenger tilrettelegging. Stadig flere skoler blir dysleksivennlige, noe som betyr at man har gode systemer for å fange opp, hjelpe og inkludere elevene som sliter.

Men hvis vi skal lykkes med å redusere forskjellene mellom skolene, må vi tørre å ha store ambisjoner på elevenes vegne, og gjøre alt vi kan for å gi alle barn og unge den hjelpen og tilretteleggingen de trenger – så tidlig som mulig. 

Bare da kan vi hindre at dysleksi og andre læringsvansker får knuse barnas drømmer.