Norge trenger alle som kan og vil jobbe

For å få det til må vi ha flere veier inn og færre veier ut av arbeidslivet.

En kortere versjon av innlegget ble først publisert i Adresseavisen

I et innlegg i Adresseavisen 3. desember, deler en anonym person sine erfaringer med å stå utenfor arbeidslivet. Personen «både kan og bør jobbe, men får ikke sjansen», til tross for at vedkommende har lang arbeidserfaring, høy utdannelse og gode referanser. 

Dessverre er ikke denne skribenten den eneste som har det sånn. Ferske tall viser at rundt 75.000 personer er registrert som helt ledige eller arbeidssøkere hos Nav. Og vi vet at hele 1 av 5 nordmenn står utenfor arbeidsliv og utdanning hvis man tar med alle som mottar sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.

Det finnes mange grunner til at folk står utenfor arbeidslivet. Det kan skyldes språkproblemer, hull i CV-en, dårlig psykisk helse, rus, funksjonsnedsettelser, manglende kompetanse eller alle mulige kombinasjoner av dette.

Paradokset er at samtidig som mange står utenfor, er det også mangel på arbeidskraft i mange bedrifter, og ikke minst kommuner. Mange bransjer er allerede avhengige av innleie og utenlandsk arbeidskraft, og fremover vet vi for eksempel at behovet for helsepersonell vil øke drastisk.

Vi må bli flinkere til å matche behovet for arbeidskraft med alle de menneskene som kan og vil jobbe. Da må vi ha flere veier inn i arbeidslivet, og jeg vil trekke frem to viktige grep for å få til det:

For det første må vi sørge for at flere får riktig kompetanse. Skolen må gi dagens unge den kompetansen de trenger for fremtidens arbeidsliv, men vi må også legge til rette for at voksne kan ta etter- og videreutdanning for å fylle på kompetansen sin.

For det andre må vi bli flinkere til å inkludere folk med hull i CV-en og funksjonsnedsettelser. Vi må gi folk en sjanse til å bidra, og strekke oss lengre enn vi gjør i dag for å tilrettelegge for dem som trenger hjelpemidler eller fleksibilitet i arbeidshverdagen. Noen trenger kanskje å jobbe deltid eller å ha fleksible arbeidstider. Andre trenger et program for hjelp med lesing og skriving, mens andre igjen kanskje har transportbehov.

Dette var årsaken til at min regjering tok vi initiativ til en inkluderingsdugnad med et tydelig mål om at minst fem prosent av de nyansatte i staten skulle være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en. Det var et ambisiøst mål, og vi klarte dessverre ikke å nå det.

Én av grunnene til det er at man i offentlig sektor som hovedregel skal velge den best kvalifiserte søkeren. Og at mange av de som står utenfor aldri får sjansen til å vise at de er beste søker fordi de siles bort tidlig i prosessen. 

En inkluderingsdugnad i offentlig sektor kan ikke løse alt, men evalueringen viste at målet hadde effekt: Det viste at staten mente alvor med inkluderingsarbeidet, noe som førte til at flere i målgruppen fikk vise seg frem – som igjen førte til at flere fikk jobb. Dessverre har Støre-regjeringen vraket femprosentsmålet i inkluderingsdugnaden. 

Da Høyre satt i regjering etablerte vi også markedskontakter i NAV, som skulle gjøre seg kjent med bedriftenes kompetansebehov og få riktig person på rett plass. En del bedrifter er faktisk bedre enn det offentlige på inkludering fordi de har engasjerte ledere, og fordi de har erfart at deres beste og mest lojale ansatte er dem som fikk sjansen da ingen andre gav dem muligheten. Men det forutsetter jo at personen som blir utplassert matcher kompetansebehovet i bedriften.

Det holder ikke å ha flere veier inn i arbeidslivet. Vi må også ha færre veier ut. For eksempel må det være mulig å stå i jobb selv om man når pensjonsalder, hvis man har helse og motivasjon til det. Det må også bli lettere for uføre å jobbe litt, og det må bli mer lønnsomt å kombinere trygd og arbeid.

Det aller fineste den anonyme personen skrev i sitt innlegg var at vedkommende ikke hadde gitt opp. Min oppfordring er derfor klar: Alle arbeidsgivere der ute bør spørre seg selv om de kan gi flere en sjanse. Tenk utenfor boksen, ta inkluderingsansvar og spør jobbsøkerne hva dere kan gjøre for å tilrettelegge gjennom hjelpemidler og fleksibilitet. Hvis dere ser mulighetene fremfor begrensningene i folk, kan dere bidra til at én liten utfordring eller én liten periode med sykdom ikke blir til et helt liv i utenforskap.