Vanskelige valg om vindkraft

Illustrasjonsfoto: Getty Images

Det norske været gir oss et godt grunnlag for å satse på vindkraft. Nye vindmøller kan gi gi verdiskaping og klimakutt, men forslaget til ny ramme for vindkraft på land er ikke en utbyggingsplan. 

Vi nordmenn liker å snakke om vær og vind. De aller fleste av oss har deltatt i engasjerte samtaler om gårsdagens regn- og vindbyger, og vi har ventet i spenning på værmeldingen som påvirker valgene for morgendagens aktiviteter.

Det er derfor naturlig at engasjementet for og imot vindkraft kan merkes over hele Norge. Noen mener vindkraft skaper verdier, flere grønne arbeidsplasser og hjelper oss i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Andre protesterer mot nye vindmøller og argumenterer med viktige hensyn til miljø og dyreliv, friluftsliv og andre ulemper folk opplever.

Som politikere må vi hele tiden balansere disse ulike hensynene samtidig. Det er ikke alltid like enkelt.

Debatten om vindkraft tyder på at mange ønsker at vi skal bygge ut mer fornybar energi, men de fleste ønsker ikke vindmøller i sitt lokalmiljø. Det er forståelig. Friluftsliv i naturen er en viktig del av nordmenns hverdag. Å ferdes i uberørt natur er noe vi gjerne gjør flere ganger i uken.

Nasjonal ramme vindkraft

Regjeringen vil legge til rette for lønnsom vindkraftutbygging, og samtidig ta vare på viktige miljø- og samfunnsinteresser. Da er oppdatert kunnskap om de mest egnede områdene for vindkraftutbygging viktig. Derfor har vi gitt Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) i oppdrag å samle kunnskap om virkningene av vindkraft. Nasjonal ramme for vindkraft er ikke en utbyggingsplan med utbyggingsmål, og den skal heller ikke erstatte konsesjonsbehandling. Men den gir et signal til utbyggerne om hvordan det kan være fornuftig å lete etter nye prosjekter. Vi må skal se grundig på NVEs forslag som skal på en bred høring.

NVE vil levere sitt forslag til en nasjonale ramme for vindkraft til olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg og klima- og miljøminister Ola Elvestuen mandag 1. april. NVE foreslår områder som direktoratet mener er bedre egnet for vindkraft enn andre områder når vi tar hensyn til vindressurser, tilgang til strømnett, reindrift, dyreliv og andre miljø- og samfunnsinteresser. Kunnskapsgrunnlaget har NVE utviklet i samarbeid med Miljødirektoratet og flere andre etater.

Klimaengasjement hos de unge

I forrige uke demonstrerte tusenvis av barn og unge for en sterkere klimapolitikk. Som statsminister gleder det meg at de unge engasjerer seg om en av vår tids største utfordringer. En av de store motorene i den globale klimakrisen er utslippene fra fossile energikilder. Skal vi klare å redusere dette, må vi utnytte de naturressursene vi har til å investere i fremtidens energiløsninger. Norges posisjon som en av verdens ledende energinasjoner, også innenfor fornybar energi, skal opprettholdes og videreutvikles.

Våre vannkraftressurser skal forvaltes slik at de kommer hele landet til gode, slik det har gjort gjennom tiår. Nå vil vi gjøre det samme med vindkraft.

Enkelte mener vi heller bør satse på å bygge ut vindkraft til havs. Dette har også hatt en lovende utvikling med stadig teknologiutvikling og lavere kostnader. Dette er også noe av grunnen til at regjeringen arbeider med sikte på å åpne ett eller to områder for vindkraft til havs. Men kostnadsforskjellen mellom vindkraft på land og til havs er fortsatt betydelig. Vindkraft til havs vil ikke være et alternativ i den norske kraftforsyningen de nærmeste årene.

Vindkraften gir gode muligheter i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Men den kan også gi uheldige konsekvenser. Her handler det om å balansere viktige hensyn.

Den nasjonale rammen for vindkraft på land skal nå sendes på høring.

Jeg håper vi får en engasjert, konstruktiv og saklig debatt.

Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons “Arbeidslag” i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.