Når fridagene bare blir altfor stille  

Når hverdagen stopper opp, kan de aller fleste av oss bli flinkere til å tenke på – og ta kontakt med – de som ikke har noen å stoppe opp sammen med.

En forkortet versjon av kronikken ble først publisert i Bergens Tidende

Vi kommer alle til å møte utfordringer med den fysiske eller psykiske helsen vår i løpet av livet. Våren er full av fest- og fridager, og da tenker jeg ekstra på dem som kjenner på ensomheten. Når «alle andre» samles, og sosiale medier fylles opp av hyggelige stunder, er det ekstra vanskelig hvis man selv ikke har noen å være sammen med.

Ensomhet er en utfordring på tvers av aldersgrupper. Blant annet føler nesten fire av ti eldre over 80 år seg ensomme. Samtidig vet vi fra studentenes helseundersøkelse (SHOT) at mer enn 40 prosent av studentene oppgir å ha få eller ingen venner. Mental Helse Ungdom viser at over halvparten av unge mellom 16 og 36 år har opplevd ensomhet de siste 12 månedene.  

Særlig for unge har utfordringene med ensomhet vokst. Dette er altså ikke et problem som forsvinner bare vi får logget oss på internett, snarere tvert imot er det en utfordring vi må ruste oss for å møte hyppigere. 

Forskning viser at langvarig ensomhet kan føre til markant redusert livskvalitet og alvorlig psykisk uhelse. Personer som opplever ensomhet har høyere risiko for å utvikle depresjon, angst og andre psykiske lidelser. For eldre forsterkes dette ytterligere gjennom fysisk inaktivitet, som skaper en negativ spiral der både kropp og sinn svekkes.  

Et voksende samfunnsproblem

Blant unge ser vi at ensomhet kan være en direkte årsak til skolefravær og frafall i videregående opplæring – noe som kan få livslange konsekvenser for utdanning, arbeidsliv og psykisk helse. Ensomhet er derfor ikke bare en personlig utfordring, men en samfunnsutfordring.  

I hverdagen ser vi ikke alltid hvem som sliter med ensomhet. Det kan være naboen, et familiemedlem, noen du tilfeldigvis møter på gaten eller noen du ringer litt sjeldnere enn du skulle ønske. På samme måte kan kampen mot ensomhet forsvinne mellom overskriftene om handelskrig, faktisk krig, ventetider med stadig ny statistikk, og skatter som går opp eller ned.  

Kampen mot ensomhet er avhengig av at vi stopper opp og tar i et tak sammen. Det har Høyre forsøkt å gjøre flere ganger. Blant annet har vi fremmet og fått flertall for et eget forslag i Stortinget om å forebygge og redusere ensomhet. Et representantforslag som dessverre ikke har blitt fulgt opp av Støre-regjeringen.  

Tilnærmingen vår bør bygge på tre pilarer: Kunnskap, handling og samarbeid. Vi vil utarbeide en nasjonal handlingsplan med konkrete verktøy for å måle og følge utviklingen i ensomhet over tid, samtidig som vi styrker forskningen på hvilke tiltak som faktisk virker. For eldre vil vi utvikle eldresentre som aktivt fremmer sosial kontakt og fysisk aktivitet, mens vi for unge vil jobbe gjennom skolen som sosial arena. Samtidig kan ikke det offentlige løse denne utfordringen alene, og vi må derfor styrke samarbeidet mellom det offentlige, næringslivet og frivillige organisasjoner.  

Test med sosial resept

Samtidig må vi være åpne for nye løsninger. I januar besøke jeg et spennende prosjekt i min hjemby, Bergen. Der tester Røde Kors og et lokalt fastlegekontor ut ordningen med sosial resept. Fastlegen kan skrive ut resept på å bli hjulpet ut i sosial aktivitet, og ofte er det akkurat hva folk trenger. Dette har hatt gode resultater i England, og kan være et av mange nye verktøy vi kan ta i bruk for å bekjempe ensomhet som en av vår tids store folkesykdommer.  

I mellomtiden kan vi alle gjøre litt ekstra. Snakke med kollegaene våre og ta den telefonen du har tenkt at du skulle ta. Ikke minst må vi si tydelig fra om vi ser noen som blir mobbet eller utstøtt. Vi kan også gjøre det så enkelt som å smile litt ekstra om du møter blikket til noen på gaten.  

Jeg tipper de smiler tilbake.