Slik lyder tittelen på et intervju med 22 år gamle Tone, som er gjengitt i flere aviser denne helgen. Tone har tjenestegjort med de norske styrkene i Afghanistan, og som skytter på en CV-90 stormpanservogn har hun deltatt i harde trefninger med Taliban. Hun regner med at 20–25 opprørere ble drept da hun trykket på avtrekkeren i november 2007.
Intervjuet gjør inntrykk.
Det er nesten uvirkelig for meg, og mange andre tror jeg, å tenke at en norsk 22 år gammel kvinne har vært med på dette. Men det er dette som er virkeligheten: Fordi vi på Stortinget har fattet en beslutning om at vi skal delta med militære styrker i Afghanistan må unge norske kvinner og menn i verste fall ta liv eller miste sitt eget. Tone gir krigføringen et helt nytt ansikt.
Og tittelen er helt riktig: hun har gjort sin plikt – på vegne av Norge og på oppdrag fra Stortinget. Det betyr samtidig at vi, som stortingspolitikere og nasjonale ledere, må gjøre vår plikt og ta ansvar, vise engasjement og anerkjenne den innsatsen våre soldater gjør og den virkeligheten de møter. Dette er et spørsmål om politisk lederskap og ansvarlighet, slik jeg også skrev i en kronikk i Aftenposten lørdag 22. august.
En sak for hele samfunnet
For dette er ikke en sak bare for Forsvaret – det er en sak for hele det norske samfunnet. På den praktiske siden innebærer det at vi må sørge for å ivareta våre soldater før, under og etter operasjoner i utlandet. For Forsvaret betyr det for eksempel å sette styrkene i stand til å løse sine oppdrag, gjennom øvelser og opplæring, gjennom utstyr og materiell, gjennom avdelingsfølelse og moral før og under oppdraget. I tillegg til oppfølging i etterkant. Så må andre offentlig myndigheter, som helsevesenet og NAV, tilføres kompetanse og settes i stand til å møte de som likevel kommer hjem med skader eller belastninger.
I tillegg til det praktiske, må vi se dette i et større perspektiv, som innebærer det at det norske samfunnet anerkjenner og tar inn over seg at det finnes kvinner og menn som er villige til å ofre livet for et oppdrag som vi som samfunn har gitt dem.
Det krever vår respekt.
Det er ingen tradisjon i Norge for eksplisitt å skulle uttrykke noen støtte til våre militære styrker. Det er et resultat av historie og kultur, men også av manglende bevissthet og politisk vilje.
I tyve år tjenestegjorde for eksempel tusenvis av nordmenn for FN i Libanon, men likevel ble det de gjorde ”der ute” oppfattet som noe helt annet enn det Forsvaret gjorde ”her hjemme”. Og når inntrykket offentligheten fikk var at oppdraget var nesten fredelig og ufarlig ble det skapt en kløft mellom samfunnet og de soldatene man sendte ut – som kanskje hadde en helt annen opplevelse. Mange kom hjem til en familie, en forsvarsorganisasjon og en offentlighet som ikke hadde forutsetninger for eller vilje til å forstå hva de hadde opplevd og hvilken effekt dette kunne ha. Altfor mange har måttet slite alene med virkningene i ettertid.
Denne kløften mellom forsvar og samfunn er kanskje enda større i dag. Færre tjenestegjør, oppdragene er skarpere, trusselbildet er mer uklart og presset på soldatene enda større. Samtidig har vi som politikere ikke gjort en god nok jobb med å forklare publikum bakgrunnen og målet for de norske engasjementene utenlands.
I andre land, med en annen historie og militærkultur er dette annerledes. I USA har de sine gule sløyfer, og ”support our troops” er nærmest et mantra. Nåde den amerikanske politiker hvis støtte til de i uniform trekkes i tvil. Det innebærer et politisk selvmord.
Jeg mener ikke at man skal kvele debatter om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, eller ukritisk støtte ethvert utenlandsengasjement eller enkelthandling. Jeg mener derimot at politiske beslutninger forplikter – når vi som politikere sender unge mennesker ut i militære operasjoner på våre vegne – for i verste fall å drepe eller å dø som en konsekvens av våre politiske valg – da har vi også en forpliktelse til å sørge for dem: både materielt og moralsk.
Fordi Tone og de andre gjør sin plikt på våre vegne.