Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons “Arbeidslag” i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

EØS sikrer norsk velferd

Faller EØS-avtalen bort, vil ledigheten øke, verdiskapingen synke og velferden svekkes.

EØS-avtalen dreier seg om mer enn handel og markedsadgang. Avtaleverket sikrer oss like rettigheter som forbrukere når vi handler varer og tjenester. Det gjør at vi fremfor 31 ulike nasjonale regelverk om en vare eller tjeneste, har ett. Noe som er forenklende for både næringsliv og forbrukere.

Den gir også norske borgere rettigheter til å bo, reise, jobbe, studere og få helsehjelp i EØS-området. Det er EU som har sikret at tidligere sjokkregninger på mobilbruk på ferie nå er historie, ikke mobilselskapene.

Gjennom avtalen får vi tilgang til EUs indre marked. Dermed utvides hjemmemarkedet til norske bedrifter fra fem til 500 millioner personer, og fra i underkant av 300.000 til over 26 millioner foretak. Vi eksporterte varer og tjenester til EØS-området for nærmere 280 milliarder kroner i 2017.

Cirka 80 prosent av all vår eksport går til EØS-området. EØS-avtalen gir norske bedrifter rett til å delta i offentlige anskaffelser i det indre marked. Disse anskaffelsene har en verdi på cirka 420 milliarder euro per år. Europa er også det viktigste markedet for norsk skipsfart.

Dersom EØS-avtalen faller bort, vil vår handelsrelasjon med EU bygge på handelsavtalen med EF fra 1973 og WTO. Handelsavtalen fra 1973 er en gammeldags handelsavtale med et svært begrenset virkeområde. Den regulerer bare handel med produkter – i praksis industrivarer.

De generelle WTO-bestemmelsene gir også norske forbrukere og bedrifter vesentlige dårligere vilkår enn EØS-avtalen.

I praksis betyr det at norsk næringsliv vil møte helt andre barrierer i Europa. For eksempel vil over 200 vogntog med sjømat som daglig passerer grensen til EU, bli gjenstand for EUs veterinærkrav og full grensekontroll.

Alle varepartier som skal inn i EU må få utstedt helsesertifikater. Det vil gi økte kostnader og ventetid. Norske bedrifter vil ikke kunne delta i offentlige anskaffelser.

Skjer dette, vil konsekvensene for norsk næringsliv være katastrofale. Norge er et lite land som har bygget sin velferd på handel med andre land. I en tid med reell fare for handelskrig blir derfor en avtale med vårt suverent største marked enda viktigere.

Det så vi da Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker sa at Norge ikke vil rammes av en straffetoll på stål og aluminium, som kan ilegges andre land utenfor EU.

EØS-avtalen kan falle bort på to måter. Enten ved at Norge sier den opp, eller ved at vi ved å si nei til rettsakter fra EU gjennom reservasjonsretten, opplever at hele EØS-avtalen eller området det gjelder settes ut av spill. Det vil ha større konsekvenser enn at ting forblir som i dag.

At Norge sier opp EØS er lite sannsynlig. Jeg er mer bekymret for at det er sterkere tendenser til politisk bevegelse i retning av å bruke reservasjonsretten.

Erfaringene fra brexit så langt tilsier at hvis vi legger ned veto, vil det få store konsekvenser. EU aksepterer ikke at Storbritannia plukker noen rettigheter som de ønsker, samtidig som de ikke vil akseptere de plikter som følger med.

Et forpliktende samarbeid innebærer både rettigheter og plikter – dette gjelder også for Norge.

Derfor bekymrer det meg at ulike partier er i bevegelse om EØS. Flere partier har varslet motstand mot EUs fjerde jernbanepakke og planene om et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå. Jernbanepakken er et godt eksempel på hva slags Europa vi har takket være EU.

Mens man tidligere bevisst bygget jernbanen for at det skulle være vanskelig å kjøre tog mellom land, av frykt for militær invasjon, vil man nå gå motsatt vei. Effekten blir at tog kan konkurrere med fly som et effektivt reisemiddel på kontinentet, på en helt annen måte enn før. Noe som vil bidra til lavere utslipp av klimagasser.

Derfor skal man blant annet implementere standardiserte tekniske løsninger. Den andre delen av jernbanepakken handler om å avholde konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester. I Norge har vi erfaring med dette på Gjøvikbanen.

Transportøkonomisk institutt konkluderte allerede i 2010 med at det ga lavere kostnader for det offentlige og bedre tilbud til passasjerene, uten at det gikk på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser.

Et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå kan bli et godt bidrag til å bekjempe grensekryssende arbeidslivskriminalitet. Likevel er det varslet motstand også mot dette.

Tidligere var det bred konsensus om at EØS var en stolpe i norsk politikk. Nå kan den være i ferd med å rives opp. Partiene som bidrar til det, står i praksis for en politikk som vil svekke jobbene og velferden