Publisert

Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons “Arbeidslag” i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

Publisert

FNs migrasjonsplattform

FN-bygningen i New York.
FN-bygningen i New York. Foto: United Nations.

Vi trenger et felles utgangspunkt for å håndtere flyktning-situasjonen i verden. Derfor har Norge sagt ja til å slutte seg til FNs migrasjonsplattform. Men enigheten gir ikke Norge nye forpliktelser. 

Det er om lag 260 millioner migranter i verden, og debatten om innvandring preger den politiske dagsorden i mange land. Med befolkningsøkning, klimaendringer, krig og konflikt trenger verdenssamfunnet generelle kjøreregler. I den nye FN-plattformen er det enighet om at strømmen av irregulære migranter må bringes under kontroll.

Under forhandlingene om plattformen har Norge hatt klare budskap. Vi har vært opptatt av å få til ordninger for retur, at vi fortsatt kan skille mellom lovlige og ulovlige innvandrere. Plattformen er ikke juridisk bindende, og det er fortsatt nasjonale myndigheter som har kontroll over egen innvandringspolitikk.

Vi er fornøyd med å ha fått gjennomslag for mange av våre prioriteringer. Likevel skulle vi gjerne sett at plattformen gikk enda lengre på enkelte områder, for eksempel nye steg på retur og systemer for å begrense eksport av velferdsytelser.

Men dette er den plattformen man har greid å komme til bred enighet om internasjonalt, og den vil styrke muligheten for videre samarbeid. Et tettere samarbeid med opprinnelseslandene vil gjøre vårt arbeid med å returnere dem som har fått avslag enklere.

Den nye plattformen har bred oppslutning internasjonalt. Alle de nordiske landene, samt nære samarbeidsland som Tyskland og Storbritannia vil slutte seg til plattformen.

Her i Norge har Fremskrittspartiet markert sin motstand og da regjeringen behandlet saken sa de seg uenig i regjeringens beslutning. FrP frykter plattformen kan begrense Norges handlingsrom i innvandringspolitikken. Dersom saken skulle vært behandlet i statsråd, ville Frp tatt formell dissens, slik det har vært gjort i enkelte saker i tidligere regjeringer.

Plattformen er ikke juridisk bindende. I stedet framhever den at hvert enkelt land har selvstendig rett til selv å fastsette sin innvandringspolitikk og sine regler for hvilke utenlandske borgere som skal ha rett til innreise og opphold. Mange av tiltakene er rettet inn mot land som i liten grad har utviklet gode ordninger for migrasjonshåndtering.

Norge har allerede gode ordninger for å håndtere migrasjon. Derfor vil mange av tiltakene ikke være relevante for oss. Vi vil fortsette med den regulerte og kontrollerte innvandringen til Norge og beslutter selv hvem som skal få opphold her. Vi legger til grunn at vi ikke påtar oss noen forpliktelser til å liberalisere innvandringspolitikken.

Selv om Norge vil slutte seg til, kommer vi til å klargjøre hvilken forståelse av teksten Norge legger til grunn på en rekke punkter.

Dette vil Norge også tydeliggjøre i form av en stemmeforklaring til FN:

  • Plattformen tillater landene selv å regulere innvandringen. Selv om plattformen anerkjenner at alle migranter, både de regulære og de irregulære, har grunnleggende rettigheter og at disse må respekteres fullt ut, tillater den landene å forbeholde visse rettigheter og velferdsgoder til de regulære migrantene.
  • Plattformen har som mål at landene skal ha gode og fleksible regler for regulær migrasjon. Dette gjelder både for arbeidsmigranter og familiegjenforening. Norge legger her til grunn at våre regler allerede gir gode muligheter for å fylle behovet for utenlandsk arbeidskraft og er i samsvar med folkerettens bestemmelser om retten til familieliv. Vi anser derfor at plattformen ikke gir grunn til å endre de norske reglene på disse områdene.
  • Plattformen aksepterer at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen. Fra norsk side legges det til grunn at internering av utlendinger kan være nødvendig i noen tilfeller, også av mindreårige, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.
  • Plattformen bygger på at alle land har en folkerettslig forpliktelse til å ta tilbake egne borgere som er nektet opphold i andre land, og forplikter landene politisk til å samarbeide om retur. Inngåelse av tilbaketakingsavtaler nevnes som et godt eksempel på tiltak for å nå målet om bedre samarbeid om retur. Dette er et element i plattformen som Norge aktivt vil ta i bruk.
  • Plattformen legger opp til at landene skal gjøre det mulig for migranter å nyttiggjøre seg opptjente velferdsgoder i de tilfeller de velger å flytte til andre land. I mange land har migranter sterkt begrensete velferdsgoder, og det er strenge regler for eksport. Norge anser det som urimelig å tolke plattformen dithen at migranter skal få utvidet eksportadgang for norske velferdsgoder.

Global migrasjon er en av de største utfordringene verden står ovenfor, og det er helt avgjørende at vi finner løsninger i fellesskap mellom land. Derfor er plattformen fra FN viktig.

For Norge er det helt naturlig å være med på dette internasjonale samarbeidet, både for å ta vår del av et globalt ansvar, og for å opprettholde kontroll over våre egne grenser.