Inntrykk fra Japan

Jeg har tilbrakt den siste uken på reise i Japan sammen med andre NATO-parlamentarikere. Japan er ikke en del av NATO, men de senere årene har samarbeidet mellom sikkerhetsorganisasjonen og landet økt i omfang. Med nye sikkerhetsutfordringer i verden er det viktig med mange partnere, men å være partnere betyr også at man må ha forståelse for hverandres situasjon og virkelighet. I demokratier må også de folkevalgte forstå hverandre – derfor reiste den undergruppen av NATO-parlamentarikere jeg er en del av til Japan.

Her er en liten oppsummering av de viktigste sikkerhetspolitiske inntrykkene:

Japan geografiske plassering på den andre siden av verden forhindrer ikke at de sikkerhetspolitiske diskusjonene deres har fellestrekk (og selvfølgelig ulikeheter) med våre. De sammen globale utfordringene som vi diskuterer opptar Japanerne: Internasjonal terrors virkninger på verdensbildet, f.eks Afghanistan og Pakistan og piratvirksomheten utenfor Somalia, og frykten for spredning av atomvåpen – ikke minst til Nord-Korea. Japan bidrar i det internasjonale samfunnet, innenfor rammen de sterke begrensninger som grunnloven innført etter 2. verdenskrig tillater. Grunloven fastslåt at landets militære styrker bare kan brukes i forsvar av Japans territorie. Styrkene heter derfor de japanske selvforsvarsstyrene.
Derfor var Japans internasjonale bidrag i mange år begrenset til humanitært hjelpearbeid og penger.

For 17 år siden deltok landet i sitt første fredsbevarende med personell fra Japans selvforsvarstyrker, men fortsatt med klare begrensinger om hva de kan brukes til. Den gangen var deltagelsen også et svar på at Japan som var en av verdens største økonomiske bidragsytere i forbindelse med Kuwait/Gulf krigen, følte seg rammet av kritikken om at de bare bidro med sjekkheftet . I dag er Japan en stor økonomisk bidragsyter til ISAFs hjelpearbeid i Afghanistan og til FNs arbeid. De skal trene Afghanske militære i Tyrkia og de har 2 båter i Adenbukten.

Det siste har krevd en egen lov om forhindring av piratvirksomhet slik at de kan bidra overfor skip som seiler under andre flagg enn det japanske. Japan er svært avhengig av trafikken gjennom Suez kanalen, det er forbausende hvor lite råvarer Japan har i forhold til deres store økonomi, nesten alle industriråvarer og energi importeres, og kommer primært sjøveien.

Der de sterkest skiller seg fra oss er selvfølgelig de utfordringene som kommer av den geografiske plasseringen, og tilhørende utfordringer. Et uforutsigbart Nord-Korea har nå raketter som kan nå Japan og har, eller er nær ved å ha, atomkapasitet til disse rakettene. Dette gir åpenbart grunn til bekymring. Nord-Korea har over tid operert med spionskip i japanske farvann, i 2001 ble en Nord-Koreansk båt som ikke ville la seg inspisere senket etter gjensidig skuttveksling. Fartyøet ble hentet opp og innholdet dokumenterte mye våpen. Etterforskninger viste også at Nord- Koreanerne hadde hatt kontakter til organisert kriminalitet i Japan.

Ved siden av Nord – Korea var det usikkerheten og bekymringen om Kina som kom klarest opp i våre samtaler. Kinas militær utgifter mer enn tidoblet seg de siste 15 årene og landet har de siste årene hatt en sterkere vekst i militærutgiftene enn i BNP. Kina er ikke ustabilt eller uforutsigbart som Nord-Korea, men det er heller ikke land med en klar, tydelig og transparent forsvarspolitikk. Hva vil egentlig kineserne fremover, var et spørsmål vi ofte hørte. De siste månedene har det vært sterkere gnisninger mellom Kina og Japan. Det startet med en fiskebåt som rant inn i et japansk kystvaktskip og ikke ville la seg kontrollere utenfor Senkaku øyene. Kapteinen ble arrestert, og Kina har reagert kraftig. Selv om kapteinen ble sluppet fri etter en uke opplever japanerne en slags begrensning av salg av viktige råvarer, og det har vært en rekke med anti-japanske demostrasjoner i Kina. Noen av dem har blitt direkte voldelige. Kina utfordrer Japans territoriale rett til Senkaku øyene og dermed deres rett til å kontrollere fiskeri i området, likevel har reaksjonene fra kineserne blitt oppfattet som voldsomt sterke. Enkelte japanske produkter har vært blant de som har opplevd hærverk rundt demonstrasjonene i Kina.

Til nå har japanske selskaper opplevd Kina som et stabilt land å etablere produskjon i, derfor har samarbeidet økonomisk mellom Japan og Kina økt hvert eneste år. Det er kanskje den beste garantien mot et mer kjølig og anstrengt forhold fremover. Men ett spørsmål stilles tydeligere og tydeligere ikke bare i Japan; hva vil Kina med sin økte militære styrke?

Kina 20-år etter massakren på Den Himmelske fredsplass

I dag er det 20-år siden massakren på Den Himmelske fredsplass. Det er usikkert hvor mange som ble drept denne dagen, kinesiske myndigheter hevder det var mellom 2-300, mens New York Times hevder det var mellom 3-4000. Det som er sikkert er at det som begynt som fredelige demonstrasjoner, ble brutalt slått ned av militæret på ordre fra det kinesiske diktaturet, etterfulgt av en arrestasjonsbølge, hvorav mange aktivister fremdeles sitter i fengsel for sin kamp for demokratiske rettigheter.

Ikke bare positiv utvikling
Det er åpenbart utfordrende å forholde seg til Kina. På den ene siden har landet siden Nixon-administrasjonen åpnet sin relasjon til landet, foretatt økonomiske liberaliseringer, hvorav flere hundre millioner har blitt løftet ut av ekstrem fattigdom. Kina er i så måte en illustrasjon på frihandelens betydning for fattigdomsbekjempelse. Denne delen av utviklingen kan vanskelig karakteriseres som annet enn positiv.

Samtidig minnes vi i dag 20 år etter massakren, at Kina fremdeles er et diktatur, at den økonomiske veksten ikke har gitt noen synlige demokratiske resultater, slik flere av oss nok hadde håpet på. Kinesiske myndigheter praktiserer omfattende sensur og slår hardt ned på dissidenter. Det er selvfølgelig mulig at en økt vekst, og en større middelklasse i Kina på sikt vil øke presse på demokratiske reformer, men det er nok ikke en naturlov. Fortsatt vekst kan også tenkes å legitimere Kinas sære form for autoritær kapitalisme.

Jeg tror ikke det hjelper dersom vestlige selskaper trekker seg ut av Kina. Jeg mener derfor at vi skal drive handel med Kina. Men samtidig er det viktig at vi er veldig tydelig overfor Kina at vi mener systematiske menneskerettighetsbrudd er uakseptabelt og at norske myndigheter formidler dette krystallklart i all sin dialog med det kinesiske regimet.

Jan Tore Sanner har utfordret utenriksminister Støre i et skriftlig spørsmål om hvordan Norge vil markere 20-års dagen for massakren overfor kinesiske myndigheter. Jan Tore ber utenriksministeren både ta opp situasjonen for politiske fanger ved blant annet å kreve at de som fortsatt sitter i fengsel – 20 år etter den fredelige markeringen på den himmelske freds plass – frigis, samt at Støre tar opp de magre kårene for ytringsfriheten.

Det er naturligvis et initiativ jeg støtter og synes anledningen 20-år siden massakren er et riktig tidspunkt for å uttrykke bekymring for situasjonen i Kina.