Publisert

Kristendommen­ skal fortsette å prege Norge i ­århundrene som kommer

Foto: Cecilie V. Jensen

Å sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneskerettighet. Men det betyr ikke at det er fritt frem.

I en liten anekdote fortalt av den amerikanske forfatteren David Foster Wallace, svømmer en ung fisk forbi en litt eldre en. Den eldste­ fisken spør høflig, hvordan er vannet i dag? Den yngste svarer: Hva i all verden er vann?

Kristendommen er allestedsnærværende

Litt slik er det med Norge og kristendommen. Det som er allestedsnærværende er det ikke alltid så lett å legge merke til. For selv om Norge er et stadig mer sekulært land og et mindretall selv av medlemmene i Den norske kirke tror på Gud, så er det norske samfunnet­ fortsatt grunnleggende preget av kristendommen. 

De mest åpenbare og synlige ­eksemplene på vår kristne arv er de fysiske sporene som omgir oss. Nesten 2.000 kirkebygg preger kulturlandskapet i hver eneste avkrok av vårt langstrakte land. For svært mange av oss er kirken arenaen for de viktigste markeringene i våre liv – enten det er snakk om fødsler, konfirmasjon, ekteskap eller dødsfall. Vi møter på kristendommen i flagget vårt, i grunnloven, i nasjonalsangen, i navnene vi gir barna våre. 

Sosialt sikkerhetsnett skapt av kristne ildsjeler

Enda viktig­ere er sporene kristendommen har lagt igjen – og fortsetter å skape – i kulturen­ vår og i fundamentet til det norske velferdssamfunnet. Kristne høytider og helligdager bestemmer når de fleste av oss jobber og når vi har fri. De verdiene vi bygger samfunnet vårt på, med omtanke for de svakeste, forvalteransvaret, og prinsippet om likeverd, har sin opprinnelse i kristendommen.

Mange av de ­sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige,­ nærmere­ ­bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg – ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra. Og uansett hva man måtte mene om det teologiske grunnlaget, er forestillingen om arvesynd en viktig innsikt i menneskesinnet.

Religionsmangfold

Samtidig er det selvsagt riktig at kristen tro og tradisjon ikke er like suveren som den en gang var. Ikke bare er det færre som tror, men det er stadig flere nordmenn som tror på andre guder enn den kristne. Og av de som er kristne er det stadig flere fra andre tradisjoner­ enn den lutherske. Den protestantiske,­ kristne tradisjonen i Norge har blitt komplimentert – eller fått konkurranse fra, om man vil – andre ­tradisjoner og religioner.

Det har vært del av en grunnlegg­ende forandring Norge har gått igjennom de siste tiårene. Det er en ­utvikling Norge egentlig har håndtert ganske godt. Samfunnet har fortsatt å være fredelig, stabilt og tillitsfullt. Statsstøtten til tros- og livssynssamfunn har blitt tilpasset det nye mangfoldet, slik at alle kan utøve sin religion på en likeverdig måte.

Vi har også funnet en god løsning for Den norske kirke, som to tredjedeler av oss fortsatt er medlem av. Mange tok kontakt med meg da jeg som stortingsrepresentant og parti­leder støttet endringene i Grunn­loven som skilte stat og kirke i 2012. De mente det å skille de to fra hver­andre var både gudløst og historieløst.

Sannheten er at det var er godt eksempel på det konservative idealet­ om å forandre for å bevare. Slik Norge hadde utviklet seg var det ikke lenger naturlig, eller mulig, å videreføre en statskirke. Men Grunnloven slår fortsatt fast at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke», og som en formulering i Høyres program sier: Kirken er skilt fra staten, men ikke fra norsk kultur og tradisjon.

Overgrepene enkelte homo­file har blitt utsatt for

I et samfunn som det norske er det ikke mer riktig å finansiere politiske partier enn det er å finansiere trossamfunn. Ivaretakelsen av institusjonene, sikre at vi har fungerende trossamfunn og kirker, og likebehandling av disse, er en helt grunnleggende menneske­rettighet. Det betyr selvfølgelig ikke at det skal være fritt frem.

For meg er det åpenbart at du ikke kan ha trossamfunn som oppmuntrer til straffbare handlinger. Enten det er snakk om tvangsekteskap, politisk- eller religiøs voldsbruk, eller å behandle folk for sin seksuelle legning på måter som skader dem. Overgrepene enkelte homo­file har blitt utsatt for av mennesker som hevder å utføre Guds vilje, er uakseptable og, jeg vil mene, ulovlig. Det mener jeg vi må se nærmere på. 

Samtidig er jeg skeptisk til å forby alt jeg misliker så lenge det ikke er snakk om tvang og maktmisbruk. Vi må tåle at minoriteter – enten de er kristne, muslimske eller sekulære – har meninger og teologiske standpunkt som strider mot de rådende samfunnsnormer og som går på tvers av våre likestillingsidealer. Faktisk ligger det i sakens natur at minoriteter vil stå for ting som er upopulære i storsamfunnet.  Det skal derfor tungtveiende grunner til, slik som hensynet til barn og unge, om vi skal forsøke å detaljregulere trossamfunn, enten det er gjennom lov eller gjennom å true med å kutte statsstøtten.

Steinkorset på Kvitsøy

Andelen av oss som tror, er lavere enn tidligere. Samtidig ser vi hvor viktig gudshus og trossamfunn er for oss når vi gjennomgår vanskelige tider i livet. Slik som 22. juli var for Norge som nasjon, og slik som dødsfall i nær familie kan være for hver enkelt av oss. Religion er noe vi omgir oss med hver dag. Sånn er det også ytterst på Kvitsøy i Rogaland. Der har det stått et steinkors i over 1.000 år.

Det har vært, er, og vil fortsette å være, et landemerke­ for sjøfolk og fastboende. Høyre ønsker at på samme måte som det ensomme steinkorset preger landskapet i havgapet på Sør-Vestlandet, skal kristendommen fortsette å prege Norge i århundrene som kommer.

(Innlegget ble opprinnelig publisert hos avisen Vårt Land. )

Publisert

Et bedre Norge

Uansett kultur, religion eller geografi finnes det enkelte verdier som er felles for alle samfunn. Ønsket om en bedre fremtid for ens barn, og ønsket om at sine barn skal kunne leve sine liv i et fredelig samfunn er blant disse. Derfor var det også en universell opplevelse av sjokk, vantro og dyp sorg som rammet alle Norges innbyggere, uavhengig av bakgrunn, den 22.07.2011.

Bomben i Oslo og drapene på Utøya har vist det verste som kan bo i et menneske, men det har også vist det beste som kan bo en nasjonal. Nordmenn med bakgrunn fra alle verdens kulturer, nasjoner, religioner og tradisjoner har nå fått en felles historie, forhåpentligvis blir det starten på en felles identitet. De grusomme massakrene vil prege oss i lang tid fremover. Men det er hvordan vi i fellesskap takler det som har skjedd som vil avgjøre om vi klarer å utrydde verdiene terroristen forfektet. Jeg håper vår felles historie vil føre til et større samhold i vår felles fremtid. Det kommer aldri noe godt ut av så makabre hendelser som disse, men vi kan lære av det som har skjedd og sørge for at det aldri skjer igjen. Det er et ansvar som påhviler oss alle, å aldri igjen være taus i møte med hverdagsrasismen, fordi vi vet den kan vokse til noe mer.

Vi har opplevd et sterkt samhold på tvers av partilinjene. Statsminister Stoltenberg har ledet nasjonen på en god måte, og for det har han min dypeste respekt og takknemmelighet. Det er også noe norsk ved at alle partilederne står samlet når nasjonen trenger det. Gjennom skiftende regjeringer har vi alle styrt landet gjennom denne terroristens levetid, og vi står nå sammen for å støtte de han har rammet og bygge opp det han rev ned.

Jeg mener Norge skal være en mangfoldig nasjon. Hva Norge er, og hvem nordmenn er, er noe vi velger selv. En nasjon som tar vare på alle, som sørger for at ingen faller utenfor. En nasjon preget av toleranse og nestekjærlighet. En nasjon hvor Ali og Are, Kari og Kausar er likeverdige.

At vi skal akseptere ulikheter og mangfoldet betyr ikke at vi skal kompromisse på grunnleggende verdier som menneskerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet eller ytringsfrihet. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. Disse verdiene er ikke bare ”vestlige” verdier, mange mennesker i blant annet Midt-Østen og Nord-Afrika har ofret og ofrer sine liv den dag i dag i kamp for disse verdiene.

Men vi trenger heller ikke kompromisse for å få til en vellykket integrering. Det vi må gjøre er å gi alle en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet. Enten det skjer (utilsiktet) gjennom sosiale stønadsordninger, skoleverket, forbud mot klesplagg eller ved at etniske nordmenn unngår kontakt med nye landsmenn. Norske muslimer har åpnet sine dører for ikke-muslimer gjennom kampanjen «TeaTime». Nå er det på tide vi åpner våre dører for å drikke kaffe med norske muslimer i våre hjem. Nå er det på tide vi åpner våre dører for å drikke kaffe med muslimer i våre hjem.

Norge har de siste dagene vist at vi har tydelige verdier alle, uavhengig av bakgrunn, kan enes om. Vi må nå sørge for å skape muligheter for alle. Vi som samlet nasjon, uavhengig av religion, hudfarge og bakgrunn må snakke mindre om hvor vi kommer fra og hva som skiller oss. Vi må snakke mer om hva vi i fellesskap kan gjøre for å styrke nasjonen. Mer om hva vi kan gjøre for å overlevere et bedre Norge til neste generasjon.

Et bedre Norge er et samfunn hvor barn ikke ber om unnskyldning for sin religion. Et bedre Norge er et samfunn hvor den moderate majoritet deltar i debattene, slik at den ikke domineres av de ekstreme røstene. Ekstreme ytringer må tales i hjel, ikke ties i hjel.
Et bedre Norge er et samfunn hvor den moderate majoritet samles også i glede, ikke bare i sorg. Vi må vise hverandre at vi kan være på vårt beste ikke bare fordi katastrofer tvinger oss til det, men fordi vi ønsker det. Da vinner vi kampen mot det inhumane hver dag, da bygger vi vår fremtid sammen.

Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 5. august 2011

Publisert

For komplisert, Bjarne-Håkon?

Jeg må innrømme at jeg noen ganger undres over helseministerens argumentasjon, nå sist på TV2 søndag, da Bjarne Håkon Hansen uttalte at sykehjemsdrift var for ”komplisert” for private. Det synes som helseministerens private allergi har nådd nye høyder.

Det mest slående ved helseministerens opptreden var hans argumentasjon, eller skulle jeg heller si – mangel på sådan. Faktum er at han ikke presenterte noen, han kom kun med en påstand. Men Bjarne-Håkon burde holde seg for god til å slenge ut påstander uten argumentasjon.

Det er ikke noe mer komplisert for private å drive omsorgstjenester enn det er for det offentlige. Uavhengig av hvem som leverer tjenestene trenger vi å kvalitetssikre dem. De som er best i stand til å vurdere tjenestene er brukerne, nettopp derfor gjennomføres brukerundersøkelser. Den aller beste måten vi kan sikre at de eldre er fornøyd på, er å sørge for valgfrihet, slik at de kan velge borte leverandører de ikke er fornøyd med. Dette er svært lite komplisert, og baserer seg på tillit til at vi som enkeltmennesker er i stand til å fatte våre egne valg.

I tillegg må vi huske på at vi som borgere har ulike preferanser. Det innebærer at dine ønsker kan være ulike mine. Ved å legge til rette for at flere kan tilby omsorgstjenester så øker vi også valgmulighetene til de eldre, slik at de får større muligheter til å få møtt sine individuelle behov. Eksempelvis sykehjemsplass i utlandet.

Ammerudlunden private sykehjem
Et av de sykehjemmene som blir nevnt i TV2s repotasje er Ammerudlunden.

Dette sykehjemmet drives av vikarbyråaet Addeco Helse, som også driver Greverud sykehjem i Oppegård. De pårørende kåret Ammerudlunden sykehjemmet til det beste i byen to ganger på rad, i 2004 og 2006, nr 3 i 2008. (De to første plassene gikk til to andre privatdrevne sykehjem). Sykehjemmet drives av private, men kommunen betaler for oppholdet. Ammerudlunden har flere fagfolk enn andre sykehjem, hele 80 % faglærte, mot et snitt på ca 65 % i den offentlige omsorgstjenesten. Helsetilsynet hadde ingenting å utsette på Ammerudlunden under tilsyn i mai 2009, noe som er sjelden når det gjelder sykehjem.

Ammerudlunden har også lavere sykefravær enn i omsorgstjenesten for øvrig, 3,4 % mot ca 10 % i sektoren for øvrig.

Helsetilsynet uttaler i en rapport om sykehjem i Oslo og Akershus fra 2006 at: Både når det gjelder kvalitet i pleien, driftsrutiner, medisinhåndtering og fagkompetansen til personalet på vakt er det slik at ansatte ved kommunalt drevne sykehjem rapporterer om noe dårligere forhold enn ansatte ved sykehjem drevet av andre organisasjoner.

Er det slike resultater som blir for komplisert for helseministeren?

Det er mulig en valgfrihetsreform blir for innfløkt for helseministerens rigide system, hvor mangfold og private kun anses som kompliserende faktorer. Men jeg mener at de beste til å vurdere kvaliteten er de som bruker den, nemlig de eldre og pårørende. Nettopp derfor trenger vi å legge til å rette for flere tilbydere, det både øker tilbudet og sikrer mangfoldet.

Og nei Bjarne-Håkon, spesielt komplisert er det ikke!