Et bedre Norge
Uansett kultur, religion eller geografi finnes det enkelte verdier som er felles for alle samfunn. Ønsket om en bedre fremtid for ens barn, og ønsket om at sine barn skal kunne leve sine liv i et fredelig samfunn er blant disse. Derfor var det også en universell opplevelse av sjokk, vantro og dyp sorg som rammet alle Norges innbyggere, uavhengig av bakgrunn, den 22.07.2011.
Bomben i Oslo og drapene på Utøya har vist det verste som kan bo i et menneske, men det har også vist det beste som kan bo en nasjonal. Nordmenn med bakgrunn fra alle verdens kulturer, nasjoner, religioner og tradisjoner har nå fått en felles historie, forhåpentligvis blir det starten på en felles identitet. De grusomme massakrene vil prege oss i lang tid fremover. Men det er hvordan vi i fellesskap takler det som har skjedd som vil avgjøre om vi klarer å utrydde verdiene terroristen forfektet. Jeg håper vår felles historie vil føre til et større samhold i vår felles fremtid. Det kommer aldri noe godt ut av så makabre hendelser som disse, men vi kan lære av det som har skjedd og sørge for at det aldri skjer igjen. Det er et ansvar som påhviler oss alle, å aldri igjen være taus i møte med hverdagsrasismen, fordi vi vet den kan vokse til noe mer.
Vi har opplevd et sterkt samhold på tvers av partilinjene. Statsminister Stoltenberg har ledet nasjonen på en god måte, og for det har han min dypeste respekt og takknemmelighet. Det er også noe norsk ved at alle partilederne står samlet når nasjonen trenger det. Gjennom skiftende regjeringer har vi alle styrt landet gjennom denne terroristens levetid, og vi står nå sammen for å støtte de han har rammet og bygge opp det han rev ned.
Jeg mener Norge skal være en mangfoldig nasjon. Hva Norge er, og hvem nordmenn er, er noe vi velger selv. En nasjon som tar vare på alle, som sørger for at ingen faller utenfor. En nasjon preget av toleranse og nestekjærlighet. En nasjon hvor Ali og Are, Kari og Kausar er likeverdige.
At vi skal akseptere ulikheter og mangfoldet betyr ikke at vi skal kompromisse på grunnleggende verdier som menneskerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet eller ytringsfrihet. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. Disse verdiene er ikke bare ”vestlige” verdier, mange mennesker i blant annet Midt-Østen og Nord-Afrika har ofret og ofrer sine liv den dag i dag i kamp for disse verdiene.
Men vi trenger heller ikke kompromisse for å få til en vellykket integrering. Det vi må gjøre er å gi alle en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet. Enten det skjer (utilsiktet) gjennom sosiale stønadsordninger, skoleverket, forbud mot klesplagg eller ved at etniske nordmenn unngår kontakt med nye landsmenn. Norske muslimer har åpnet sine dører for ikke-muslimer gjennom kampanjen «TeaTime». Nå er det på tide vi åpner våre dører for å drikke kaffe med norske muslimer i våre hjem. Nå er det på tide vi åpner våre dører for å drikke kaffe med muslimer i våre hjem.
Norge har de siste dagene vist at vi har tydelige verdier alle, uavhengig av bakgrunn, kan enes om. Vi må nå sørge for å skape muligheter for alle. Vi som samlet nasjon, uavhengig av religion, hudfarge og bakgrunn må snakke mindre om hvor vi kommer fra og hva som skiller oss. Vi må snakke mer om hva vi i fellesskap kan gjøre for å styrke nasjonen. Mer om hva vi kan gjøre for å overlevere et bedre Norge til neste generasjon.
Et bedre Norge er et samfunn hvor barn ikke ber om unnskyldning for sin religion. Et bedre Norge er et samfunn hvor den moderate majoritet deltar i debattene, slik at den ikke domineres av de ekstreme røstene. Ekstreme ytringer må tales i hjel, ikke ties i hjel.
Et bedre Norge er et samfunn hvor den moderate majoritet samles også i glede, ikke bare i sorg. Vi må vise hverandre at vi kan være på vårt beste ikke bare fordi katastrofer tvinger oss til det, men fordi vi ønsker det. Da vinner vi kampen mot det inhumane hver dag, da bygger vi vår fremtid sammen.
Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 5. august 2011
