Hvor skal grensen gå?
Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.
Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet: Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.
Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.
Høyres sentralstyre vedtok i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.
Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.
Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.
En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.
Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.
Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.
Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.
Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.
Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?
Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?
Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.
Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.
Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.
Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.
