Putin må stilles til ansvar

Putins invasjon av Ukraina må få store konsekvenser. For Putin selv og for Norges forhold til Russland.

Midt i hjertet av Europa regner bombene over forsvarsløse mennesker. På TV ser vi hjerteskjærende scener av barn som tar farvel med sine fedre som blir igjen for å kjempe. Vi ser ukrainske ungdommer utstyrt med gevær, og mødre som gjør det de kan for å ta vare på pleietrengende eldre.

Krig er forferdelig. Men det er ekstra forferdelig når sivile rammes. Denne uken fikk vi se de brutale bildene fra Butsja hvor døde mennesker ligger igjen i gatene etter russernes herjinger – med hvite flagg i hånden som et siste håp om at de sivile ville bli spart.

Selv om Russland forsøker å nå frem med sin historiefortelling, viser satellittbilder at likene har ligget der siden russerne hadde kontroll på Butsja. FNs høykommissær for menneskerettigheter sier det reiser urovekkende spørsmål om krigsforbrytelser.

Det er vanskelig å se hvordan krigen skal ende eller hva som skal til for at vi igjen får et fredelig Europa. Sannsynligvis vil verden være endret for resten av min levetid.

Men på 82-årsdagen etter invasjonen av vårt eget land, er det grunn til å minne om følgende: Konflikten mellom Russland og Ukraina er ikke en konflikt mellom to likeverdige parter. Russlands invasjon av Ukraina er både er ulovlig og uprovosert. Og mens Putins angrep på Ukrainske byer fortsetter, gjør ukrainerne bare det de kan for å forsvare landet sitt. 

Nye sider ved den russiske aggresjonens hensynsløshet avdekkes hver dag. Vi ser angrep på sykehus, voldtekter og vilkårlig skyting mot sivile. Selv om beretningene og bildene er sterke, er det bra at krigen blir godt dokumentert. Men hvilke konsekvenser vil krigen få for Russland?

For det første har fordømmelsen fra nesten hele verden allerede vært massiv. Sanksjonene mot Putins regime er historisk harde, og de svir. Vi bør nå se om vi kan gjøre mer. Sammen med Russland har vi et felles ansvar for fiskerisonen i nord, men det er likevel grunn til å vurdere om noen viktige havner bør stenges for russiske fartøy. 

For det andre må det bli et rettsoppgjør hvor de skyldige stilles til ansvar. Selv om veien dit er lang, er det bra at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og en rekke europeiske land har satt i gang etterforskninger. Bildene vi daglig ser i sosiale medier, aviser og på TV vil komme godt med. Noen har også tatt til orde for å etablere en spesialdomstol, for eksempel gjennom FN. 

For det tredje må forbrytelsene i Ukraina føre til en realitetsorientering om Putins Russland.

Den realitetsorienteringen burde nok ha kommet før. For eksempel da Putin la Groznyj i ruiner, da han bombet georgiske byer, da han drepte sine motstandere hjemme i Russland, eller da han brøt nedrustningsavtaler.

Tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide fikk kritikk da hun som forsvarsminister uttalte at forholdet til Russland aldri ville bli det samme etter invasjonen av Krim i 2014. Nå ser vi at hun hadde rett.

Vi hadde nok et håp om at Russland ville endre seg. At Russland i nord var noe annet enn resten av Russland. Og at vi med en eller annen form for egen dialog kunne oppnå mer enn om vi stod sammen med våre allierte.

Men det håpet er nå knust en gang for alle. Tiden for naivitet i vårt forhold til Putins Russland må være over. Og det må få konsekvenser. 

Fremover må all kontakt med Russland baseres på at det er Putins Russland vi snakker med. Et totalitært Russland hvor ytringsfriheten, pressefriheten og demokratiet er avviklet – og som styres av en person som har løyet så mye, brutt så mange lover, traktater og avtaler, at han aldri må stoles på igjen.

Det som skiller Norge fra andre av Russlands naboland som det har gått langt verre med, er jo ikke vår evne til å godsnakke med Putin. Det er NATO og vår felles forpliktelse til å forsvare oss mot trusler utenfra.

Ukene som kommer vil vise oss om det blir et sterkere nordisk forsvarssamarbeid. For alle som har vært imot norsk NATO-medlemskap må det være et paradoks at det kan bli et sterkere samarbeid mellom de nordiske landene gjennom at alle er med i samme allianse. Putin har oppnådd det motsatte av hva han ønsker. NATO-samarbeidet er styrket. 

Vi skal aldri rokke ved NATO-solidariteten. Tvert imot skal vi gjøre det vi kan for å bidra til vår egen sikkerhet, og dermed NATOs sikkerhet. Og vi skal lære av det modige ukrainske folk som har vist at frihet og demokrati er verdt å kjempe for.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv den 8. april 2022.