Jøss – er det lokalvalg i år??

I dag våknet jeg til Åslaug Hagas stemme – og det var faktisk ganske ok!

Åslaug har nemlig sett seg lei på at rikspolitikken har overtatt debatten i media. Kolberg og Stoltenberg fryder seg over å ”kjøre” Frp på ugjennomtenkte forslag i forhold til barnehager og barnetrygd – f.eks at Frps politikk vil sikre mer i barnetrygd til en polsk snekker som jobber i Norge enn han ville hatt i inntekt hjemme i Polen.

Frp på sin side er mest opptatt av å snakke om at vi trenger et nytt direktorat i Oslo til å styre sykehjemmene. Nok en gang er det et rikspolitisk spørsmål, norske kommunestyrer har intet de skulle ha sagt om saken. For min del tror jeg heller ikke et sekund på at vi får flere og bedre ansatte i omsorgen bare av å opprette nok et byråkrati.

I kommune-Norge er Høyre og Ap jevnstore – vi styrer begge kommuner med nær 40 prosent av landets innbyggere. Men for Jens Stoltenberg er det lettere å gyve løs på Frp enn å få oppmerksomhet om de lokalpolitiske skillene mellom oss.

Høyre går til valg på kvalitet i omsorgen. Svaret er tiltak som hver kommune må sette i verk for f.eks å sikre mer etter- og videreutdanning til sine ansatte.

Høyre går til valg på kunnskap i skolen. Svaret er bl.a at kommunestyrene må ta i bruk den kunnskapen vi nå har om resultatene på hver enkelt skole for å sette i verk lokale tiltak som kan gi elevene en enda bedre skolegang.

Statsministeren liker ikke slike debatter. De blir for konkrete for ham. Det er lettere å snakke med Frp om ting som uansett ikke kan løses av de folkevalgte som 10. september velges inn i kommunestyrer og fylkesting. Lørdag slipper han imidlertid ikke unna – da møtes vi til debatt i Trondheim. Jeg gleder meg!

Særaldersgrensenes urimelighet!

Med stort press i arbeidsmarkedet følger en del utfordringer. Mangel på arbeidskraft gjør det bekymringsfullt at ikke staten står i bresjen for å beholde gode og kompetente arbeidstakere så lenge som mulig. Også hensynet til arbeidstakeren selv tilsier at reglene bør mykes opp og at individuelle vilkår bør spille en større rolle.

Gjennom særaldersgrenser og AFP-ordningen har det dannet seg en ny norm for avgang. Bare tre av ti i arbeideryrker er fremdeles yrkesaktive i staten etter fylte 62 år. Sett i lys av de overnevnte utfordringer, gir disse tallene grunn til uro.  Dersom det ikke lykkes å snu utviklingen med tidlig avgang vil det undergrave både hovedmålet i det inngåtte pensjonsforliket og fremtidens velferd. 

Abrahamsensaken viser også særaldersgrensenes urimelighet fra en annen innfallsvinkel enn den vi er vant med: Abrahamsen vil fortsette å jobbe i politiet, men har ikke fått tilbud om å fortsette utover sine 57 år. Systemet med særaldersgrenser tar altså overhodet ikke hensyn til den enkelte arbeidstagerens ønsker, arbeidsevne mv., og er nok et eksempel på at mange av de velferdsordningene vi har i samfunnet i dag bidrar til å holde mennesker utenfor arbeidslivet.

 

For en politifullmektig eller lensmann er pensjonsalderen i utgangspunktet 70 år.  Grunnet den såkalte 85-årsregelen (summen av antall år i jobb og egen alder blir 85) kan de gå av med full pensjon ved fylte 67 år. Dette tilsvarer jo da også den ordinære pensjonsalderen i folketrygden. For en politibetjent derimot er pensjonsalderen i utgangspunktet 60 år, men grunnet 85-års regelen vil de kunne gå av ved fylte 57 år. Ifølge FAFO var imidlertid gjennomsnittlig pensjonsalder i politi- og lensmannsetaten ifølge FAFO 54,7 år i år 2000.

 

I forbindelse med behandlingen av seniormeldingen våren 2007 fremmet Høyre følgende forslag: ”Stortinget ber Regjeringen fremme en lovsak for Stortinget med det siktemål å fjerne lovbestemte særaldersgrenser for grupper. Stortinget ber Regjeringen videre om å gjøre det nødvendige arbeid for at aldersgrenser i arbeidslivet i fremtiden skal baseres på individuelle forhold.”

 

Det er mange grunner til at vårt forslag kom på bordet.

 Av hensyn til den enkelte spesielt, og av hensyn til samfunnet generelt sett, blant annet mangelen på arbeidskraft, er det viktig å ikke skjære alle under en kam og lovfeste en aldersgrense som i utgangspunktet er unaturlig lav.  Mange av dem som fratrer sin stilling ved oppnådd særaldersgrense, fortsetter å arbeide i omtrent samme omfang som tidligere, men i andre stillinger. En undersøkelse av Midtsundstad (2005) viste at drøyt 50 prosent av de pensjonerte innen politi og forsvar med en særaldersgrense på 60 år, var i arbeid. Dette viser at mange arbeidstakere som har gått av ved særaldersgrense, fortsatt har arbeidsevne. Innen politiet er det også slik at mange av de som går av for særaldersgrensen, siden ”leier seg tilbake” til politiet. Dette fører til at arbeidskraften blir dyrere. En prinsipiell uholdbar side ved systemet er dessuten at det bygger på en forestilling om at grupper av arbeidstagere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Et slikt system tar overhodet ikke hensyn til at det er store individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk styrke. Høyre mener at det i fremtiden må være slik at det er arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for tidligpensjonering. Det er viktig for den enkelte, men også viktig for hele samfunnet.