Posted on

Arbeid er den viktigste frigjøringskampen

I dag har jeg besøkt «Sisters in business» på Ikea, et prosjekt som gir innvandrerkvinner et nettverk og jobbtrening.
I dag har jeg besøkt «Sisters in business» på Ikea, et prosjekt som gir innvandrerkvinner et nettverk og jobbtrening.

Altfor mange kvinner er ikke på den viktigste arenaen for integrering og likestilling. Når kun 44,6 % av kvinnelige flyktninger jobber, har vi et stort potensial til å få flere i arbeid og dermed øke likestillingen.

Hvis vi får flere innvandrerkvinner i arbeid vil det blant annet føre til:
•  Bedre integrering og bedre levekår
•  Økonomisk kontroll og selvstendighet
•  Mer likestilling i hjemmet
•  Et større sosialt nettverk gjennom hverdagsintegrering på arbeidsplassen
•  Bedre norskferdigheter
•  Utvidet kjennskap til det norske samfunnet
•  Et bedre innblikk i kvinners rettigheter i Norge
•  Positive ringvirkninger for kommende generasjoner

Tiden er kommet for å ta opp igjen en av frigjøringskampene kvinnebevegelsen kjempet for på 1970-tallet – nemlig muligheten til å kombinere lønnet arbeid og familie. Jeg synes dette er den viktigste likestillingskampen i Norge akkurat nå. Vi må kjempe for friheten til minoritetskvinnene i landet vårt, og vi må ta opp kampen sammen med dem. Negativ sosial kontroll kan også ramme kvinner som vil jobbe.

FNs femte bærekraftsmål er global likestilling – styrke alle kvinner og jenter. For meg betyr dette at alle skal ha muligheter og frihet til å treffe egne valg. Ingen bærekraft uten økt likestilling! Utdanning og yrkesdeltakelse er en viktig nøkkel til et mer likestilt samfunn. Derfor unner jeg alle minoritetskvinner i Norge en større plass i arbeidslivet, slik at de kan få realisert sine drømmer, evner og ambisjoner. Jeg ønsker også at de skal få utfordre seg selv, og få gleden av å fremstå som gode forbilder for sine døtre og sønner.

Når kvinner er i lønnet arbeid blir de mer likestilt i hjemmet og de oppnår økt kontroll i eget liv. Det kan for eksempel gi kvinner muligheten til å tre ut av dysfunksjonelle forhold preget av psykisk eller fysisk vold, eller rett og slett en mer rettferdig fordeling av husarbeidet i familien.

Den psykiske helsen blir også bedre av å komme ut i arbeidslivet. Kvinnene blir en del av hverdagsintegreringen på jobb og får et større sosialt nettverk. Det hjelper spesielt de som har følt på ensomhet. En plass i arbeidslivet har også god effekt på norskferdighetene når kvinnene kan trene på å snakke norsk med kollegaer.

Fra besøket hos Sisters in business og IKEA. Her med ordfører i Asker Lene Conradi, Ass. varehussjef Beate Hagen og medgründer av Sisters in business, Farzaneh Aghalo.

Jeg vil hylle alle de modige kvinnene som kjemper for ytringsfriheten, et liv uten kjønnsdiskriminering og friheten til å velge selv. Men denne frigjøringskampen må kjempes av flere enn minoritetskvinnene. Vi må endre holdninger og engasjere fedre, brødre og mannlige ledere i arbeidet, for å styrke jenters og kvinners stilling. Vi må støtte, motivere og bygge opp selvtilliten til kvinnene som ønsker inntektsgivende arbeid.

Arbeidsgiverne må komme sterkere på banen. Jeg vil ha dem med på en inkluderingsdugnad som bidrar til at flere mennesker med utenlands-klingende navn får en plass i arbeidslivet vårt. For arbeid er en effektiv og god form for inkludering. Samtidig må vi anerkjenne at det finnes barrierer for å komme ut i jobb, som mange kvinner med minoritetsbakgrunn fortalt meg at de sliter med. Det handler om språk, manglende formell kompetanse og andre kvalifikasjoner etterspurt i arbeidslivet.

Samtidig skal vi jobbe videre for likestilling i minoritetsmiljøer, ved å blant annet styrke frivillige organisasjoner som bidrar til integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet. Vi vil også jobbe for å kvalifisere flere til inntektsgivende arbeid, og å styrke språkopplæringen for at flere kvinner med minoritetsbakgrunn skal kunne delta i arbeidslivet.

Til alle kvinner, gratulerer med kvinnedagen! Jeg sender noen ekstra tanker til alle kvinner med minoritetsbakgrunn som kjemper hverdagens små og store likestillingskamper. Dere imponerer meg! Jeg heier på dere. Lykke til videre med bevegelsen dere skaper i samfunnet.

Posted on

Leve hele livet

Knut Breirem har gjort klart for dame-besøk. Hjemme i leiligheten på Stovner har 97-åringen dekket på stuebordet med kaffeservise, sjokolade og konfekt. Det står ikke på serveringen da eldreminister Åse Michaelsen og jeg kom for å høre hans historie mot slutten av februar. Vi er nemlig på jakt etter gode innspill til eldrereformen Leve Hele Livet. – Jeg liker å ordne meg selv, handle inn varer, lage mat og være selvstendig, sier Knut før han peker på sjokoladeskålen; – ikke spar på kaloriene, hversågod!

Denne våren skal regjeringen presentere Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre. Mennesker som har levd et langt liv, og som har behov for hjelp, skal ha et liv med både verdighet og med mening. Målet med Leve hele livet er at eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet.

De eldre skal ha trygghet i hverdagen, god livskvalitet og hjelp til det som betyr aller mest for dem. Leve hele livet skal handle om de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre: mat og måltider, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Vi trenger en ny og annerledes reform fordi vi ser at kvaliteten på tjenestene til eldre varierer for mye, både mellom kommunene og innad i kommunene. Sånn har det vært veldig lenge. Ulike regjeringer har forsøkt mange grep for å gjøre noe med det, men ingen har lykkes helt. Derfor må vi tenke nytt.

I arbeidet med Leve hele livet har vi reist landet rundt og lyttet til de med skoene på. Vi har snakket med eldre og pårørende, fagfolk og frivillige, og med engasjerte ansatte i kommunene. De har blitt spurt om hvordan vi bedre kan dekke eldres grunnleggende behov. Leve hele livet er en annerledes reform nettopp fordi den bygger på kommunenes egne erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Et av hovedområdene i Leve hele livet handler om sammenheng i tjenestene. Vi vet at mange eldre kjenner på utrygghet og bekymringer fordi sykehus og kommunen ikke snakker godt nok sammen. De opplever kanskje at de blir kasteballer i systemet, og ikke får god nok oppfølging i kommunen etter utskrivelse fra sykehus. Det er alvorlig, og rammer særlig de skrøpeligste eldre.

Det er på grunn av dette vi har reist for å besøke Knut hjemme på omsorgsboligen på Stovner. Oslobydelen har de tatt tak i dette problemet, og etablert såkalte vurderingsteam. De skal sørge for et systematisk samarbeid med sykehuset ved inn- og utskrivning av pasienter, og sikre at pasienten får et skreddersydd behandlingstilbud etter utskrivning fra sykehuset. Dette gir den eldre muligheten til å mestre hverdagen i eget hjem og hindrer unødvendige reinnleggelser i sykehus. En sentral oppgave for vuderingsteamet er å sørge for at de eldre får riktig kosthold og at de er aktive. Knut har faste kurong-dager med gutta, og trener jevnlig

“Jeg har en ergometersykkel stående på naborommet, og den er plassert slik at jeg kan se ut av vinduet når jeg trener. De maser litt på at jeg skal trene og jeg liker jo å holde meg aktiv. Men jeg er ikke så glad i den treningen nede sammen med de andre eldre for da sitter vi på stoler og trener. Det er jeg ikke så glad i”, smiler 97-åringen med glimt i øyet.

Dette er et ganske unikt tilbud, og her er Stovner til inspirasjon for andre kommuner. Slike eksempler er interessant for regjeringen i arbeidet med Leve hele livet. Sammen med eldre- og folkehelseminister, Åse Michaelsen, dro jeg denne uken på hjemmebesøk til 97 år gamle Knut i Stovner bydel. Her fikk vi høre om Knuts erfaringer med helse- og omsorgstjenesten i bydelen både før og etter sykehusinnleggelse. Han fortalte om hvordan han klarte å mestre hverdagen i sitt eget hjem ved hjelp av dette spesielle tilbudet.

97 år gamle Knut Breirem er tydelig på en ting: Han trives best hjemme. Mange eldre ønsker å bo lengst mulig hjemme, og trenger hjelp og støtte som gjør det mulig. Det vil regjeringen legge til rette for. Jeg gleder meg til å presentere regjeringens nye kvalitetsreform for eldre, slik at flere eldre kan få leve hele livet.

Posted on

Livets største skatt

Sander og mamma Pia

Forrige uke var jeg på Ullevål sykehus og hilste på lille Sander. Han ble født for noen dager siden og er frisk som en fisk. Senere samme dag skulle han reise hjem med mamma Pia. Video av besøket kan du se nederst i dette innlegget.

Det sies at den farligste dagen i livet er den dagen vi blir født. Hvert år dør nemlig ca. 2 millioner nyfødte på grunn av oksygenmangel under fødselen. Laerdal Global Health mener det er mulig å redde omlag 1 1/2 million av disse. Laerdal har utviklet utstyr for å overvåke hjertefrekvens hos både nyfødte og gravide.

Dette utstyret er med på å redde liv, både i Norge og flere land i verden. Tall fra Tanzania, der utstyret har vært brukt i 6 år, viser at inntil 250 nyfødte liv er reddet. Laerdal er en av de 7600 bedriftene som har benyttet seg av Skattefunn. Skattefunn gir støtte til bedrifter som forsker for å lage bedre produkter og tjenester. Gjennom Skattefunn bidrar dermed regjeringen til en tryggere fødsel og raskere oppfyllelse av FNs bærekraftsmål om bedre helse og utdanning.

Aldri før har norske bedrifter investert så mye i forskning som i dag. Dette er godt nytt for Norge! Skal vi lykkes med å skape et bærekraftig velferdssamfunn trenger vi nemlig et næringsliv som investerer i forskning og utvikling. Kunnskap, forskning og innovasjon er avgjørende for å skape nye jobber.

Skattefunn er et av våre viktigste tiltak for å styrke forskning i norsk næringsliv og støtten gis gjennom skatteoppgjøret. Fordi regjeringen satser på forskning, har antallet Skattefunn-søknader nesten blitt doblet fra 2013 og til i dag.

I Norge pågår det nå hele 7628 Skattefunnprosjekter. Dette er en økning på 10 prosent fra 2016. I 2018 vil det totalt bli gitt hele 4,4 milliarder kroner i skattelette til bedrifter som har investert i forskning og utvikling. Det er særlig små bedrifter som søker støtte.

Vi trenger flere ben å stå på i norsk økonomi og vi ser at det lønner seg å investere i forskning for bedriftene. Gjennom ordninger som Skattefunn kan bedriftene investere mer i forskning enn de ellers ville ha gjort. Det kan bidra til å skape flere jobber. Derfor er Skattefunn en av de ordningene som har blitt betydelig styrket av regjeringen.

Med mer forskning ser vi at vi kan finne de gode løsningene for medisinske utfordringer både i Norge og i verden. Det er et sentralt mål å få ned spedbarnsdødeligheten og kanskje er tallet betraktelig lavere når lille Sander blir voksen.

Her kan du se video fra besøket på Ullevål sykehus:

Posted on

Norsk vannkraft skal fortsatt være norsk

kykkelsrud hydro power plant in norway

Den siste tiden har det rast en debatt om hvorvidt Norge bør knytte seg tettere til EU i energipolitikken gjennom ACER. Jeg synes dette er en viktig debatt – og altfor viktig til å bli ført på noe annet enn fakta.

Her er noen fakta i den pågående debatten
•   Arvesølvet forblir vårt
•   Norge vil fortsatt bestemme over norsk kraft
•   Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER
•   Utenlandskabler er en viktig del av norsk forsyningssikkerhet
•   EUs energiomlegging skal bidra til lavere klimagassutslipp i Europa

Det er den korte versjonen. Men hvis vi skal gå litt dypere inn i de faktiske forhold, så må vi begynne med EU.

Hva skjer når solen ikke skinner og vinden ikke blåser?

Halvparten av alle utslipp av klimagasser i EU kommer fra energiforsyning, for eksempel fra kullkraftverk. EU har vedtatt mål om store kutt i disse utslippene, og derfor pågår det nå en storstilt utbygging av utslippsfri energi i EU, for eksempel solenergi og vindkraft, for å erstatte kull. Det er veldig bra og helt nødvendig, og gir fornybar energi som er utslippsfri og ofte billig.

Men solenergi og vindkraft har en ulempe. For hva skjer når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser? Mens kullkraftverkene produserer jevnt og trutt, og gjerne ligger helt i nærheten av store befolknings- og industriområder, er de fornybare energikildene spredt utover, og avhengig av sol og vind. Akkurat som i Norge, hvor vannkraften produseres langt unna de fleste byer og tettsteder, må den fornybare energien i EU også transporteres dit den trengs.

Det handler om bedre koordinering

En viktig løsning på dette problemet handler rett og slett om bedre koordinering. For å si det litt enkelt: For å sikre at strømmen flyter optimalt rundt i EU, fra områder der solen skinner, til områder der den ikke gjør det, trengs det koordinering mellom EU-land og energimyndigheter.

Derfor har EU opprettet et eget byrå nettopp for å sørge for at de forskjellige landenes reguleringsmyndigheter jobber godt sammen. ACER står for Agency for the Cooperation of Energy Regulators, eller Byrået for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter. ACER er ikke en lovgivende myndighet, men har beslutningsmyndighet i enkelte spørsmål knyttet til utveksling av strøm mellom land dersom det skulle være uenigheter.

Hva har så dette med Norge å gjøre?

Her hjemme i Norge har vi ikke det samme problemet som EU har. Så godt som all norsk strømproduksjon kommer fra vannkraft. Den slipper ikke ut klimagasser, og i motsetning til vindkraft og solkraft gjør vannmagasinene våre at vi kan regulere produksjonen etter behov. Det betyr at når det er sol og vind i Danmark og Tyskland, kan vi importere billig strøm derfra, og så selge strøm tilbake når det ikke blåser eller solen ikke skinner. ACER skal blant annet ved behov bidra til at slike prosesser fungerer på god måte.

Betyr dette at EU nå skal bestemme over norsk vannkraftpolitikk? Mister vi arvesølvet?
Svaret er nei.

Kraftsamarbeid er ikke noe nytt

Det er ikke nytt i at Norge har kraftsamarbeid med landene rundt oss. I 1960 ble det for første gang bygget en høyspent kraftlinje mellom Norge og Sverige. Mange var bekymret for hva som kunne skje med den kraftkrevende industrien når vi skulle eksportere strøm – ville den overleve? I virkeligheten ble resultatet motsatt av hva kritikerne fryktet. 1960 var et tørrår. Vi importerte strøm fra Sverige, og sikret stabil strøm for både husholdninger og industri. Og vi mistet ikke kontrollen over kraften vår. Da folk så nytteverdien i å være koblet til Sverige, så stilnet også kritikken.

Norge har gradvis blitt tettere knyttet til det nordiske kraftmarkedet og EUs kraftsystem gjennom strømledninger til Sverige, Danmark, Finland og Nederland. Men det er fremdeles vi som bestemmer over norsk kraftpolitikk.

Selv om vi nå koordinerer oss bedre med EU, beholder Norge full suverenitet over energiressursene våre. Norske myndigheter skal fortsatt avgjøre konsesjoner til kraftverk, strømnett og utenlandskabler.

Saksenvik Kraftverk - Tinfos
Saksenvik Kraftverk

Hva har så dette å si for norske kraftpriser?

Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER.
Når vi snakker om strømpris, så snakker vi egentlig om flere forskjellige ting. Strømprisene norske husholdninger og industri betaler består av selve kraftprisen, nettleie og avgifter.
Mange hevder at når vi knytter oss tettere til det europeiske kraftsystemet, så går strømprisene opp. Det er en påstand det er god grunn til å være skeptisk til. Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som nå er under bygging, vil ifølge NVE kunne gi en økning i norsk kraftpris på 1-2 øre/kWh mot 2030. Endringer som følge av variasjoner i tilsig til vannkraftverkene, kuldeperioder, nettleie og avgifter har vel så mye å si for den samlede strømprisen. Det er også verdt å nevne at når solen skinner og vinden virkelig blåser i Danmark, da kan Norge importere svært billig strøm derfra, som bidrar til å holde strømprisene i Norge lave.

Kort oppsummert: Det er fortsatt norske myndigheter som vil ha ansvar for norsk energipolitikk.

Posted on

Tilbake i jobb!

Erna Solberg med Terje Mathiasen
Foto: Elise Daaland / PS:hotell

Denne uken besøkte vi Merci, Frank-Robert, Paul, Terje og Mohamed på PS:hotell. Det var et besøk som gjorde inntrykk.

Terje Mathiasen har i dag fast jobb i 100 prosent stilling som vaktmester på Scandic Helsfyr i Oslo. Hver morgen møter han på jobb, gjennomfører sine arbeidsoppgaver og betaler sin skatt. Slik har det ikke alltid vært. Jeg var kanskje litt freidig da jeg sa at han ikke bare hadde et hull i CV-en, men et krater.

Men mest av alt var jeg imponert. For bak seg har Terje et langvarig rusmisbruk. Et av de viktigste prosjektene i årene som kommer er å få flere som Terje tilbake i jobb. Derfor har regjeringen tatt initiativ til en inkluderingsdugnad.

Sammen med Siv Jensen og Trine Skei Grande dro jeg på besøk til PS:hotell i Oslo. Av de 50 ansatte som jobber på hotellet, er det 40 av dem som har hatt trøbbel med å komme inn i arbeidslivet, eller som av ulike grunner har hull i CV-en. På PS:hotell får folk som trenger jobbtrening prøvd ut evnene sine og sakte, men sikkert komme tilbake i jobb. Mange kommer seg ut i jobb i private bedrifter etter endt tid på PS:hotell. Slik vil vi ha det.

Takk for at vi fikk komme på besøk! Fra venstre: Frank-Robert Bæra, Paul Hansen, Terje Mathiasen, Mohamed ADI Mohamed Hashi, Merci Nowa-Kollie og hotellsjef Merete Aarskog. Foto: Elise Daaland / PS:hotell

Det er viktig å lage flere slike solskinnshistorier, og jeg mener dette er riktig tidspunkt å starte en slik dugnad fordi vi ser at det nå skapes flere jobber. I vekstperioden som startet i 2004 så vi at vi ikke klarte å inkludere nok folk i arbeidslivet selv om antall jobber økte. Det må vi lære av nå. Denne uken kom det nye tall fra arbeidsmarkedet som viser at enkelte sektorer mangler arbeidskraft. Dermed er det optimalt med en inkluderingsdugnad nå.

Skal vi lykkes med inkluderingsdugnaden, må arbeidsgiverne være med på laget. Sammen må vi finne gode løsninger som sikrer at folk ikke bare blir sendt ut i tiltak, men at de også kommer seg ut i jobb etter at selve tiltaket er over. Regjeringen stiller med en stor verktøykasse for å gjøre det enklere for arbeidsgivere å åpne dørene sine: Mer bruk av lønnstilskudd er ett eksempel. Og staten må gå foran som et godt eksempel og rekruttere flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en til nye jobber. I Jeløya-plattformen har vi pekt på flere punkter som kan bidra.

Her er seks av dem:

  • Iverksette en kompetansereform for at ingen skal gå ut på dato.
  • Styrke innsatsen mot langtidsledighet og ungdomsledighet. Videreføre og styrke effektive ordninger i ordinære virksomheter for å hjelpe flere inn i arbeidslivet.
  • Ta initiativ til en inkluderingsdugnad for å få flere inn i arbeidslivet.
  • Sette mål om at minst 5 prosent av nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en.
  • Sørge for raskere og bedre helsehjelp, særlig innenfor psykisk helse.
  • Styrke samarbeidet med sosiale entreprenører, frivillige og andre aktører som kan bidra til at flere kommer i arbeid og aktivitet.

Det vi tre partilederne fikk se på PS:hotell er et glimrende eksempel på hva som er mulig å få til når man gir folk en sjanse. Sånt må vi se mer av. I løpet av året kommer ulike statsråder og jeg til å reise rundt i Norge for å heie frem de som skaper arbeidsplasser og inkluderer folk som står utenfor.

Og ikke minst møte de som faktisk er på vei inn i arbeidslivet igjen – etter mange eller få år utenfor.

Til Merci, Frank-Robert, Paul, Terje og Mohamed vil jeg si: Tusen takk for at vi fikk komme på besøk, og ha en god uke på jobb.