Publisert

Hva vil du med politiet, Jonas?

Her fra besøk i Tønsberg sommeren 2019. Foto: Casper Lehland

Det er mer enn fire år siden Stortinget vedtok nærpolitireformen, og siden er store endringer gjennomført. Først nå – og midt i valgkampen – kommer Jonas Gahr Støres utspill om at Ap trekker sin støtte til reformen. Betyr det at han også er misfornøyd med alle positive resultater vi har oppnådd?

Jeg har lest Støres utspill nøye, og har fortsatt problemer med å få tak i hvilke praktiske konsekvenser det vil få at støtten nå er trukket. Vil Ap kutte de 2800 ekstra årsverkene politiet har fått på fem år? Vil Ap kutte i den sterke satsingen regjeringen har hatt på styrket beredskap i politiet?

Vil Ap kutte i den sterke satsingen regjeringen har hatt på styrket beredskap i politiet?

De siste to årene har jeg besøkt alle politidistrikter i landet og fått en oppdatering på arbeidet med gjennomføringen av reformen. Den har vist meg at reformen er kommet godt i gang – den siste av de nye operasjonssentralene i de omorganiserte politidistriktene kom på nett i fjor sommer. Men arbeidet er ikke avsluttet. Å legge om måten politiet arbeider på, både ute der hvor hendelser skjer og ved skrivebordet der saker etterforskes, tar tid og krever opplæring i nye rutiner. Å styrke kvaliteten på politiarbeidet og ledelsen, som var blant de tingene Stortinget – også Arbeiderpartiet – var mest opptatt av, kan ikke skje over natten.

Så la meg vise frem noen av resultatene av politireformen og av regjeringens satsing på politiet:

Distrikt/særorganPolitiJuristerSivileSum alle
Oslo politidistrikt3595110420
Øst politidistrikt1873254272
Innlandet politidistrikt11828129
Sør-Øst politidistrikt7910-2366
Agder politidistrikt718787
Sør-Vest politidistrikt1991019227
Vest politidistrikt9021-10101
Møre og Romsdal politidistrikt816-1770
Trøndelag politidistrikt1121015137
Nordland politidistrikt578-1946
Troms politidistrikt7151591
Finnmark politidistrikt4613076
Sum politidistrikt1469164891721
Sum POD, PST, særorgan mm.209138871109
Sum16781769762830

Denne figuren viser økningen i bemanning i ulike deler av politiet fra 31. desember 2013 til 31. mars 2019. Som dere ser av figuren, har alle politidistrikt fått økt bemanningen i vår periode – ikke minst med politiutdannede. Et viktig mål har vært å øke den såkalte politidekningen til 2 politi pr. 1000 innbyggere, og vi er godt på vei. Dekningsgraden har gått fra 1,71 ved årsskiftet 2013/2014 til 1,95 ved sist årsskifte – vi ligger an til å nå målet i løpet av 2020.

Men synes alle disse nye politifolkene på gaten? Det er ikke sikkert. De aller fleste av politiets nå 17.800 ansatte har direkte eller indirekte blitt berørt av strukturendringene som politireformen har gitt. Alt arbeidet har ikke funnet sin endelige form ennå, og det er viktig at politiet synes ute i både store og små lokalsamfunn. Men like viktig er det at politiet tar tak i den kriminaliteten som nå i stadig større skjer på nett. Det skriver politilederen i Sogn og Fjordane, Arne Johannessen, godt om i dette innlegget. 

Bedre kvalitet

Politireformen gjør mange grep for å bedre kvaliteten på politiets arbeid. Det er viktig at etterforskning gjøres godt over hele landet. Blant annet gjør nye tekniske løsninger at mer av vitneavhør og annen tidlig etterforskning kan gjøres på åstedet, såkalt «politiarbeid på stedet». Det tar mer tid for politifolkene i patruljen, men alt tyder samtidig på at dette har økt kvaliteten på det arbeidet politiet i dag gjør. Vitnene husker bedre «der og da», og det er mer effektivt å gjøre vitneavhør på stedet enn å innkalle et vitne dager eller uker senere.

Nesten 8500 politifolk har til nå gjennomført opplæring i politiarbeid på stedet. Bedre etterforskning vil også være et pågående arbeid: 4000 har gjennomført årlig obligatorisk opplæring i tråd med etterforskningsløftet. Vi begynner nå å se resultater av arbeidet. Riksadvokaten skrev i mars at straffesakene i dag blir bedre, og ikke minst jevnere over det ganske land, etterforsket enn tidligere. 

Alvorlig kriminalitet

En av ambisjonene for politireformen var at politiet skulle settes bedre i stand til å håndtere alvorlig kriminalitet som overgrep mot barn. Det er en type kriminalitet som i stadig større grad skjer over nett, og hvor ulike politidistrikter hadde veldig varierende ressurser og kompetanse til å foreta etterforskning.

Nå jobber stadig flere i politiet nettopp med slike saker. Det gjøres ikke fra det enkelte lensmannskontor, men fra større og sterkere fagmiljøer som bistår innbyggere i hele landet – by og bygd. Det kan vi se ved å se på antall tilrettelagte avhør av barn og unge som har vært utsatt for vold eller overgrep: Tallet er økt fra 2652 avhør i 2013 til 5577 i 2018.

Disse avhørene og undersøkelsene er langt flere og langt grundigere enn før, og utføres ved 14 barnehus fra Kirkenes, Tromsø og Mosjøen i nord til Førde, Hamar og Kristiansand i sør.

Hvorfor er det viktig? 

Utvikling i ulike kriminalitetstyper 2014-2018.

Her ser vi utvikling i ulike kriminalitetstyper fra 2014 til 2018. Politiet fikk tidligere kritikk for ikke å jobbe nok bl.a. med seksuallovbrudd. Nå gjør politiet langt mer enn før. Det betyr ikke at vi nødvendigvis skal være fornøyde, men det betyr at langt flere enn før opplever at det de er blitt utsatt for tas på alvor. Samtidig må vi innse at dette er saker som er svært arbeidskrevende for politiet og krever en mer spesialisert kompetanse enn tidligere. Men der kriminaliteten er, der må politiet være. På sitt aller enkleste er det det politireformen handler om.

Er politireformen perfekt? 

Politireformen er ikke perfekt. Den er heller ikke ferdig. I løpet av høsten vil justisministeren legge frem en melding om politiet som gir oss mulighet til å vurdere om det er behov for justeringer. Vi ser for eksempel at vi skal la reformen virke noe mer før vi henter ut gevinster fra reformarbeidet, slik vi allerede offentliggjorde i revidert nasjonalbudsjett i vår.

Politiets 17.800 ansatte er blitt berørt av reformen gjennom å få ny sjef, nye kollegaer, nytt jobbsted og ikke minst gjennom å måtte jobbe på nye måter. Det er ingen tvil om at dette er en krevende og stor reform, men den var nøydvendig. Når Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet erklærer at de ikke lengre støtter reformen er det naturlig å tro at de mener retningen er feil. Men når han blir spurt er svaret litt mer penger. Det blir hult. Jeg mener ikke alt er perfekt. Slike reformer må alltid justeres litt, men retningen er riktig. 

Publisert

Nye Veier viser at reformer driver landet videre

Bilde fra møte med Nye Veier i Trøndelag. Foto: Cecilie Victoria Jensen

Ny politikk og bedre organisering sørger for at vi bygger mer vei raskere, billigere og bedre. Det er verdt å merke seg at Ap, Sp og SV stemte imot en reform som så langt ligger an til å spare skattebetalerne for 28 milliarder kroner.

God infrastruktur er en grunnpilar i et moderne samfunn. Det er en konkurransefordel for næringslivet å få sine varer og tjenester raskt, enkelt og billig frem til markedene til en lav kostnad. Gode veier binder landet bedre sammen, og utvider bo- og arbeidsregioner slik at valgfriheten og livskvaliteten øker.

Når reisetiden mellom for eksempel Lyngdal til Kristiansand halveres, er det med å endre folks hverdag og gi nye muligheter. Satsing på infrastruktur oppnår vi både gjennom bedre organisering og økte bevilgninger. Regjeringen har økt bevilgningene til samferdsel med over 75% siden 2013.

Allerede i regjeringserklæringen da jeg ble statsminister sa vi at vi ville etablere et eget utbyggingsselskap som skulle løfte flere veiprosjekter og gjennomføre utbyggingen mer effektivt. Vi ønsket å ta tak i utfordringene med klattvise utbygginger som tok for lang tid og som ble for dyre. Året etter la vi frem stortingsmeldingen «På rett vei» og i 2015 etablerte vi Nye Veier AS, med hovedkontor i Kristiansand.

Selskapet, som har Samferdselsdepartementet som eier, skal bygge, drifte og vedlikeholde viktige hovedveier i Norge. Porteføljen av veiprosjekter de fikk ansvar for er viktige hovedveier på Sørlandet, Innlandet og Trøndelag, som vist på kartet under. Nå har selskapet vært i gang i litt over tre år, og resultatene så langt er formidable. Prognosene er nå at Nye Veier siden starten har økt samfunnsøkonomisk netto nytte i sine prosjekter med over 60 milliarder kroner. Det tilsvarer en verdiøkning på langt over 100 millioner kroner per km vei.

Her er en oversikt over de veistrekningene Nye Veier har ansvar for. Illustrasjonen er hentet fra www.nyeveier.no  der det ligger mer informasjon om prosjektene.

Det manglet ikke på kritiske røster i opposisjonen og fra LO til etableringen. Arbeiderpartiet mente det ville bli for mye administrasjon, og Senterpartiet sa rett ut at de ikke syntes dette var en god idé. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte alle mot opprettelsen. LO hevdet at opplegget for Nye Veier innebar en økt privatisering av veibyggingen, med dårligere kvalitet på veiene, lavere trafikksikkerhet, uten at det ble besparelser. Som på andre områder var perspektivet at dersom noen kunne ha en fortjeneste betød det dyrere og dårligere resultat. Resultatene viser at de tok feil.

Kostnadene til veibygging har i mange år hatt en nærmest galopperende utvikling, og gjennom aktive tiltak kan denne trenden snu. Nye Veier vektlegger påvirkning i planfasen for å sikre gode løsninger. Tidlig involvering av entreprenørene, og derigjennom gi entreprenørene større frihet til å påvirke designvalg, er et bevisst valg for å sørge for bedre gjennomføring. Mer bruk av totalentrepriser, samt entreprenører med totalansvar for drift og vedlikehold i 20 år, er en del av måten selskapet sørger for effektiv prosjektgjennomføring. Et annet tiltak som bidrar til mer tids- og kostnadseffektivitet er standardisering og industrialisering av prosjektene. I sum har dette bidratt sterkt til at kostnadskurven for veibygging flater ut.

Dette er tiltak som ikke rokker ved våre politiske mål og føringer, men som i mye større grad enn tidligere gir fleksibilitet til hvordan Nye Veier som byggherre skal oppnå våre mål om høyere trafikksikkerhet, effektiv gjennomføring og lavere totalkostnader.

Her er jeg på befaring ved utbygging av E18 Langangen-Grimstad  (Foto: Nye Veier)

Besparelsene gjennom mer kostnadseffektive utbygginger gir fleksibilitet og handlingsrom i utviklingen og finansieringen av disse viktige veiene, og gir muligheter til å fremskynde utbygging av de øvrige strekningene i porteføljen. Anslagene for reduserte kostnader for prosjektene samlet er nå på 28 milliarder kroner. Dette er oppsiktsvekkende høye tall for en så stor sektor, og viser betydningen av å ta politiske valg som sikrer høy kvalitet, god fremdrift og effektiv ressursbruk.

Selskapet mener med erfaringer fra sine første utbyggingsprosjekter at det vil kunne være mulig å bygge ut den tildelte porteføljen på ned mot 12-13 år mot 20 år dersom kostnadsnivået hadde ligget der det ble vurdert å være når porteføljen ble overført fra Statens vegvesen til selskapet i 2016.

De gode erfaringene gir nye muligheter. De nye regionene skal nå overta ansvar for utbygging og drift av fylkesveiene, og både i Trøndelag og Innlandet tar nå Høyres representanter til orde for å bruke erfaringene fra Nye Veier for å oppnå bedre, tryggere og billigere fylkesveier. I tillegg er det flere som ønsker at Nye Veier skal overta flere statlige veiprosjekter.

Publisert

Helsepolitisk bomskudd fra Arbeiderpartiet

De siste årene har vi hørt Tonje Karna Finsås fortelle sin historie om tvangsinnleggelser på grunn av store psykiske problemet, og om hvordan friheten til å velge behandlingssted- og form selv, reddet livet hennes. I Førde har Odin på 9 år, med cerebral parese, gått fra å bli spådd et liv i rullestol, til å klare å gå i trygge omgivelser etter han fikk intensiv treningsbehandling i Bergen – en behandlingsform det offentlige ikke kunne tilby. 

Dette er bare to eksempler på resultater av Fritt behandlingsvalg. Totalt har det blitt nesten 20 000[1] slike pasienthistorier siden Høyre i regjering ga pasientene friheten til selv å velge behandlingssted- og form de mener er best for dem, gitt at tilbudet er godkjent gjennom ordningen. Likevel mener Arbeiderpartiet ordningen er et ledd i regjeringens «demontering av det norske helsevesenet». Det kan ikke stå uimotsagt. 

Det er flere grunner til at jeg mener at Fritt behandlingsvalg er et viktig supplement til det offentlige helsevesenet:

·        For det første er det en ordning som bidrar til å få ventetiden ned og kvaliteten opp.

·        For det andre gis pasientene mer makt og valgfrihet gjennom at også private og ideelle aktører kan bidra med behandling på det offentliges regning. Det gjør at pasientene får tilgang til et bredere spekter av behandlingstilbud- og metoder. Tidligere var disse stort sett kun var tilgjengelig for dem med tykkest lommebok. Nå er de tilgjengelig for oss alle. Det er Odins historie et eksempel på. Hadde ikke familien fått intensiv treningsbehandling i Bergen, måtte de mest sannsynlig reist til USA. 

·        For det tredje er det viktig å forstå at i mange sykdomsforløp er egen motivasjon for den behandlingen man får helt avgjørende for resultatet. Gjennom Fritt behandlingsvalg gis pasienten mer kontroll over egen situasjon, noe som igjen gir økt mestring, og økt tillit mellom pasient og behandler.

Å styrke pasientens stilling og kontroll er kjernen i Høyres mål om å skape pasientens helsevesen. Valgfrihet og mer makt til pasientene er også bakgrunnen for at vi har innført pakkeforløp for kreft og andre sykdommer, brukermedvirkning i forskningsprosjekter og sagt at ingen beslutninger om pasienten skal gjøres uten pasientens deltakelse. Det skal vi fortsette med.

Arbeiderpartiets nei til Fritt behandlingsvalg viser etter min mening at de ikke vil forstå at for mange er muligheten til selv å velge behandlingsmetode- og form viktig for at behandlingen skal virke. Dette er en helsepolitisk uenighet, men for Tonje var det avgjørende. Til Eidsvoll Ullensaker Blad sa hun i 2017: «Hadde jeg ikke hatt friheten til fritt å velge behandling, hadde jeg ikke stått her i dag. For meg har det vært et spørsmål om liv eller død».

Politiske uenigheter skal vi diskutere, men det er usmakelig når Aps mest fremtredende helsepolitiker, Ingvild Kjerkol, skriver på Facebook at vi er i full gang med å demontere helsevesenet fordi vi gir pasientene mer makt og større valgfrihet. En slik retorikk bør underbygges med sterke bevis. Det har de ikke.

Bevilgningene til helsetjenester både i spesialisthelsetjenesten og utenfor har økt – både som andel av statsbudsjettet og bruttonasjonalprodukt. I 2013 ble det brukt 4,1 % av BNP og 12,4 % av statsbudsjettet på helse. I 2019 ligger vi an til å bruke henholdsvis 4,9 % og 13,3 %. 

Til sammenligning pekte pilene i motsatt retning fra 2009 til 2013. Da sank andelen av BNP Norge brukte på helse fra 4,3 % til 4,1 %. Den falt også som andel av statsbudsjettet, selv om Jonas Gahr Støre var helseminister.

Tallenes tale er altså tydelig. Vi demonterer ikke – vi bygger opp og satser. Og hvis dette er demontering, hvilken karakteristikk gir AP sin egen innsats fra 2009 til 2013?

Viktigst for meg er likevel ikke hvor mye penger som bevilges, men resultatene. Gjennom snart seks år i regjering har vi bygget opp den norske helsetjenesten på mange måter og på mange områder. Behandlingen av kreftpasienter har blitt bedre og mer forutsigbar gjennom pakkeforløpene for kreft. Kommunene har fått flere psykologer, helsesykepleiere og jordmødre gjennom rekrutteringstilskudd og økte overføringer. Helsekøene er blitt kortere. Vi bygger nye sykehus i alle landsdeler og vi har styrket pasientenes valgfrihet og rettigheter. 

Helsepolitikken er full av utfordringer og det er fortsatt mange uløste oppgaver: Kvaliteten skal økes, sammenhengen med kommunenes helsetjenester bli bedre, det forebyggende arbeidet må styrkes – ikke minst innenfor psykisk helse. La oss diskutere hvordan vi løser disse utfordringene fremfor å komme med følelsesladde, feilaktige karakteristikker av hverandres politikk.

Legg vekk demonteringspåstanden Arbeiderpartiet og fortell oss heller hvordan dere vil løse helseutfordringene fremover.

Publisert

Det går bra i Norge: Investeringer i vekst gir mindre oljeavhengighet

Det går godt i norsk økonomi. Bedriftene melder om den høyeste veksten siden 2012, og det skapes flere jobber. Vi har fra regjeringen i flere år prioritert vekstfremmende investeringer i samferdsel, klima og kunnskap, og samtidig latt folk og bedrifter beholde mer av egen inntekt. En bredere anlagt vekst i næringslivet gjør at vi skaper grunnlag for en mindre oljeavhengig økonomi.

Det har i over 15 år vært bred enighet om å legge handlingsregelen til grunn for hvor mye oljepenger som skal fases inn i økonomien. Dette sikrer at vi håndterer de store inntektene fra oljevirksomheten på en god måte som bidrar til stabilitet og langsiktighet. Graden av oljeavhengighet blir derfor i større grad et spørsmål om hvordan vi lykkes med å fremme andre næringer enn petroleum. Da er de politiske forskjellene knyttet til bruk av det handlingsrommet oljepengene skaper viktig. Vi bruker de store pengene på tiltak som vil gjøre oss mindre oljeavhengige på sikt. Beregninger i

Nasjonalbudsjettet viser at om lag 37 pst. av handlingsrommet i perioden 2014–2019 er benyttet til satsing på kunnskap, samferdsel og skattelette mot knapt 18 pst. i perioden 2006–2013. Aps kritikk blir særlig hul, når de i tillegg til å bruke minst like mye oljepenger, unngår reelle prioriteringer gjennom kutt ymseposten og uspesifiserte kutt på kjøp av konsulenttjenester. Likevel er oljepengebruk et lite egnet mål på oljeavhengigheten i norsk økonomi.

Industriinvesteringene øker
De tradisjonelle distriktsnæringene går godt. Både skogbruk, fiskeri og sjømat, reiseliv og den maritime leverandørindustrien langs kysten går godt. Ja, det går så det suser i Distrikts-Norge. Dette er viktig for fremtiden – etterhvert som petroleumsnæringen får mindre betydning.

Investeringene i industrien øker. I mars åpnet jeg Hunton sin nye fabrikk for trefiberisolasjon på Gjøvik. Gjennom sin nye fabrikk øker de produksjonen, og forbedrer teknologien, samtidig som de flytter produksjonen hjem til Norge.

  • Foto: SMK

Samlet er industriinvesteringene i andre sektorer enn olje på sitt høyeste nivå som andel av BNP siden finanskrisen, og hvis man sammenlikner petroleumsinvesteringene med andre næringslivsinvesteringer over tid (se figur under), vil man se at gapet er større enn på lenge.

Det har vært pekt på at aktiviteten i petroleumssektoren i 2018 utgjør en større andel av BNP enn i 2016. Dette er riktig og skyldes at oljeprisen har økt igjen etter oljeprisfallet og vekst i investeringene på norsk sokkel. Petroleumsinvesteringene ventes også å øke kraftig i år som bl.a. har sammenheng med utbygging av Johan Sverdrup og Johan Castberg. Ser vi på petroleumssektorens andel av BNP i et lengre tidsperspektiv er imidlertid bildet av utviklingen noe annen. Nivået i 2018 er, på tross av økningen, lavere enn alle årene i perioden 2000-2014.

Bred vekst i sysselsettingen
Sysselsettingen øker over hele landet, og i de fleste næringer. De fleste bedriftene i landet er små og mellomstore, og regjeringen har nå lansert «Småbedriftslivet», som en start på regjeringens strategi for små- og mellomstore bedrifter. Startskuddet gikk på Lillestrøm, der jeg sammen med Siv, Kjell Ingolf, Ola og Torbjørn hadde «speed-dating» med en rekke småbedrifter

Foto: SMK

På 100 timer fikk nesten alle medlemmer av regjeringen og andre representanter fra regjeringspartiene direkte innspill fra flere hundre småbedrifter over hele landet. Vi ønsker å høre hva Norges verdiskapere mener vi politikerne kan bidra med – for å gjøre det enklere for dem å drive og skape nye arbeidsplasser. En av de jeg traff ville gjøre regelverket for arbeidstid bedre tilpasset småbedrifter. En annen mente konkurransepolitikken burde styrkes. En tredje mente skattene var for høye. Her er det mer å gjøre.

Utgangspunktet for fortsatt jobbskaping er godt. I første kvartal i år kom 14 000 flere i arbeid. 8 av 10 nye sysselsatte det siste året har kommet i privat sektor. Fra 2017 til 2018 økte næringslivet sysselsettingen i alle landsdeler. Samtidig ser vi at den direkte sysselsettingen i oljenæringen har falt, og er nå på nivået den var for ti år siden.

Styrket konkurranseevne på fastlandet gjør eksporten mindre oljeavhengig
Oljeprisene svinger, og det påvirker naturlig nok også eksportverdiene fra Norge. En effekt av oljeprisfallet fra 2014 er at olje og gass nå utgjør en lavere andel av samlet eksport, fra 50 prosent i 2013 til om lag 42 prosent nå. Samtidig har for eksempel sjømatnæringen opplevd en eventyrlig vekst, og eksporten nådde 99 mrd. kroner i fjor. I vår åpnet jeg et visningssenter i Oslo, The Salmon, der både østlendinger og utlendinger kan lære mer om laksenæringen.

Økt eksport er også et resultat av at den kostnadsmessige konkurranseevnen er betydelig bedret de siste årene. I tillegg til kronekursen har ansvarlige lønnsoppgjør gitt gode bidrag. Bedre veier, lavere skatter og god tilgang for norske produkter i europeiske markeder bidrar også til konkurransekraft.

Bærekraftig velferdssamfunn
Regjeringens viktigste prosjekt er å utvikle et bærekraftig velferdssamfunn. Da er konkurransekraft gjennom grønn omstilling avgjørende. Vi gjennomfører en miljørevolusjon i fergesektoren. Innen 2022 kommer rundt 80 ferger være enten null- eller lavutslippsferger. Enova har under denne regjeringen blitt en effektiv elmotor i det grønne skiftet. Siden 2013 har vi økt bevilgningene til Enova med nærmere 80 %. Regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart viser veien videre.

Foto: SMK

Vi har mange bedrifter som har vokst frem som leverandører i petroleumsnæringen, som nå ser etter muligheter i andre næringer, som f.eks. oppdrettsnæringen. Nylig fikk Aibel i Haugesund en kontrakt på over 2,5 mrd. kroner knyttet til havvind i Tyskland. Vekstmuligheter i andre næringer fører også til redusert eksponering mot oljesektoren i leverandørindustrien. Evnen til utnytte kompetanse og erfaring fra ett marked til å vri seg gradvis over mot nye markeder er trolig blant norsk industris viktigste egenskaper – og vil være helt sentralt i omstillingen vi må gjennom i kommende tiår.

Vi skal glede oss over veksten i næringslivet og flere jobber i hele landet. Det gir meg energi for å fortsette å legge til rette for jobbskaping. Gjennom omstilling bygger vi bærekraft for fremtiden.

Publisert

I dag takker vi dere som har valgt å kjempe for oss alle

I dag feirer vi frigjøringen 8. mai 1945 og mer enn 100.000 norske veteraners innsats gjennom mange tiår. Vi takker dere som har valgt å kjempe for oss alle.  

For 74 år siden gjenvant vi vår frihet og selvstendighet. Etter fem års okkupasjon var Norge igjen et fritt land 8. mai 1945. I dag hedrer vi alle dem som har valgt å kjempe for noe som er større enn seg selv. Vi hedrer alle som valgte å kjempe for Norges frihet og selvstendighet. 8. mai er en dag for å feire, en dag for takknemlighet og en dag til ettertanke. 

I løpet av de fem krigsårene fra 1940-45 måtte mange bøte med livet. Andre overlevde etter tunge påkjenninger og måtte leve resten av sine liv med store traumer. Mange utviste personlig mot nesten utenfor vår fatteevne. 8. mai handler også om å hedre dem som har ofret mer enn vi kan forvente.

Blant dem som ofret mye var Sissel Knudsen.

Sissel Knudsen var sekretær i nazistenes politidepartement. I fem år forsynte hun Hjemmefronten med store mengder informasjon fra innsiden av NS-regimet. Hennes arbeid var uvurderlig for motstanden i Osloområdet. På grunn av henne kunne etterlyste motstandsfolk bli varslet før arrestasjon og dermed flykte i tide. Gjennom fem år kopierte hun dokumenter for Hjemmefronten, ofte om kvelden og om natten for ikke å bli oppdaget. Vel vitende om hvilken grusom skjebne hun ville møte dersom hun skulle bli tatt.  

Mot slutten av krigen ble Sissel Knudsen avslørt. Tross fryktelig behandling i Gestapos varetekt, fortalte hun ikke et ord. Hun sto imot så lenge at Gestapo til slutt kalte henne flintkvinnen. Knudsen utviste et personlig mot og en motstandsvilje vi knapt kan forstå.Slike enorme personlige ofre vitner om hva frihet og selvstendighet faktisk koster. Frigjørings- og veterandagen gir oss anledning til å hedre dem som har vært villige til å ofre alt for Norges frihet og selvstendighet, både hjemme og ute. Frigjørings- og veterandagen gir oss anledning til å hedre dem som har kjempet hardest for de verdiene vi som nasjon forsvarer. For demokrati, for rettsstatsprinsipper og for at vi alle skal få leve i frihet. 

Sissel Knudsen overlevde krigen, men døde tidlig på sekstitallet som følge av skadene hun ble påført i fangenskap. I nekrologen hennes står det skrevet: Hennes kamerater fra de hårde dager vil alltid være stolte over å ha kjent henne. Hun var en ener blant de mange.
Mange ofret den gang mye for at Norge igjen skulle bli et fritt land. De er enere blant alle oss som bor i Norge. Enere blant alle oss, de mange. Hvis vi klarer å lære av historien vil ikke deres personlige ofre ha vært forgjeves. En viktig lærdom er at vi ikke kan stå alene i kampen for frihet og selvstendighet. Vi trenger likesinnede, partnere og allierte for å trygge vår felles fremtid. Norge kan ikke og må ikke stå alene. 

Derfor var Norge i 1949 et av tolv land som grunnla NATO. Gjennom 70 år har NATO trygget freden i våre nærområder, og gjennom 70 år har Norge bidratt til den kollektive sikkerheten regionalt og globalt.  

Våre bidrag har betydd mye. Mer enn 100.000 norske soldater har siden 1945 tjenestegjort for Norge i operasjoner utenfor landets grenser. De har tjenestegjort i Tyskland, Libanon, Bosnia, Kosovo, Irak, Afghanistan, Mali og mange andre steder. Med veteranenes innsats bæres arven etter freden i 1945 videre. 

Den bæres videre blant de av våre veteraner som i dag får medalje for sin innsats. Alle har de utvist mot og vilje til å kjempe for noe som er større enn seg selv: Vår fred og vår frihet. De tildeles medaljer fordi de har lagt ned innsats og utvist mot utover det man kan forvente. I Irak, under snøskredet i Vassdalen, i Syria og i Afghanistan.

Kampen for fred og frihet kan ikke føres bare i Norge. Norge må bidra til å skape kollektiv sikkerhet fordi vi alle fortjener å leve i fred og frihet. På samme måte som når vi fikk tilbake vår fred og frihet i 1945. 

Norske soldater bidrar til den kollektive sikkerheten hver eneste dag, både i internasjonale operasjoner og i beredskap for Norge. Derfor takker vi i dag alle dere som har tjenestegjort for Norge, for vår frihet og selvstendighet, ute og hjemme. Takk, alle dere som har valgt å kjempe for oss alle. Takk, alle dere som legger ned innsats og utviser mot utover det man kan forvente. 

Takk, veteraner.

Publisert

Gratulerer med dagen

Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

I dag feirer vi 1. mai, arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag. Feiringen har sterke historiske tradisjoner verden rundt. I Norge er den særlig knyttet til utviklingen av et velorganisert, seriøst og anstendig arbeidsliv og utviklingen av velferdsstaten i etterkrigsårene.

Det har vært, og er, bred enighet i Norge om at vi ønsker oss et seriøst arbeidsliv og skattefinansierte velferdsordninger. I boken «Hamskifte – den norske modellen i endring» analyserte FAFO i 2007 de siste 25 års utvikling. FAFOs forfattere slo fast at «Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.»

Utfordringene

Utfordringene endrer seg stadig. Det ser vi når det gjelder arbeidslivskriminalitet, hvor vi stadig må sette inn innsatsen på nye måter og områder for å bekjempe useriøse aktører effektivt.

Vi ser det også når det gjelder den raske teknologiske utviklingen og endrede kompetansebehov. Dette utfordrer vår samfunnsmodell og de små forskjellene vi er vant med i Norge sammenlignet med andre land.

De politiske svarene som skal gi oss et samfunn med sosial bærekraft i 2019 og fremover, må derfor møte disse utfordringene. De må møte dagens – ikke gårsdagens – utfordringer. Dette er utfordringer vi deler med mange land. Men det er også noen særnorske trekk.

Petroleumssektoren har i mange år vært selve vekstmotoren i norsk økonomi. Den vil fortsatt være viktig i mange år fremover. Men vi står midt i en stor omstilling av norsk økonomi hvor andre sektorer må drive veksten.

På den andre siden har vi også et godt utgangspunkt for å takle endringene ved at vi har rike naturressurser, et godt organisert arbeidsliv, høyt utdannet befolkning og små forskjeller

Flere i jobb

Helt sentralt for å kunne ha et bærekraftig velferdssamfunn også i fremtiden, er at flest mulig av oss er i arbeid. Det er arbeidsinnsatsen vår som finansierer både offentlig og privat velferd. Jo flere som jobber, og jo lenger vi står i jobb, jo mer velferd. Derfor sier vi at verdien av arbeid, det er velferd.

Skal flere komme i arbeid må det skapes flere jobber. Fremover vil det bli færre av de svært lønnsomme jobbene knyttet til petroleum. Derfor vi trenger vi også flere jobber med høy verdiskaping. Heldigvis er vi nå på rett spor. 

Under dagens regjering er satsingen på nye arbeidsplasser blitt kraftig styrket, blant annet gjennom Innovasjon Norge, Enova, Skattefunn, økt forskningsinnsats, kraftig utbygging av infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser.

Resultatene ser vi: Investeringene i industrien økte 13,6 pst fra 2017 til 2018. Årsverkene til FoU i næringslivet økte med 8,1 pst fra 2016 til 2017. Og det ble 94 600 flere sysselsatte fra 4. kvartal 2015 til 4. kvartal 2018.

I perioden 2008-2014 kom hele veksten i sysselsettingen blant innvandrere. De to siste årene har dette falt til om lag halvparten. Dette viser at vi større grad enn før lykkes med å sysselsette mennesker som ellers ville falt utenfor arbeidslivet.

Jeg tør derfor mene at regjeringen har de beste svarene på utfordringene vi står overfor.

Mange steder i landet, og særlig i distriktene, rapporterer næringslivet nå om at de trenger flere ansatte enn de klarer å rekruttere.

Kompetanse

I tillegg til å skape de mange nye jobbene, må vi kvalifisere flere til jobbene. Det er det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe utenforskap og økte forskjeller. Satsing på yrkesfag og regjeringens kompetansereform må derfor fortsette.

Satsingen på yrkesfag har pågått i noen år og vi begynner å se gode resultater. Flere ungdommer i videregående velger yrkesfag. Vi har også rekordmange læreplasser. Ikke siden vi begynte å måle i 2011, har vi hatt flere læreplasser enn nå. Flere fullfører og består.

I årene som kommer skal vi fortsette styrkingen av yrkesfagene: Etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere. Tilpasse utdannelsen bedre til yrkeslivet. Åpne for flere tilpassede utdanningsløp. Gjøre det lettere å ta flere fagbrev. Innføre et nytt, praktisk rettet valgfag i ungdomsskolen.

Kompetansereformen er i startgropen. En rekke fagskoler, høyskoler og universiteter landet rundt får nå midler til å utvikle fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse i tett samarbeid med næringslivet.

Det blir moduler som kan tas mens man er i jobb. Innen temaer som programmering og robotisering, cybersikkerhet, personvern, IT-arkitektur, 3D-modellering og kunstig intelligens. Tett på bedriftenes behov.

Vi etablerer også de to første bransjeprogrammene for å utvikle tilbud om kompetanseheving i de bransjene som er særlig utsatt for digitalisering, automatisering og annen omstilling.

De to første ut er industri- og byggenæringen og kommunal helse og omsorg. På denne måten investerer vi i mennesker og deres fremtid.

Arbeidslivskriminalitet

Useriøse og kriminelle aktører i arbeidslivet er en trussel mot vår samfunnsmodell. De unndrar skatter og avgifter som finansierer velferden, konkurrerer ut seriøse aktører som investerer i sine ansatte og presser lønninger nedover i yrker hvor lønnen ofte er lav fra før. 

LO tok i 2014 et prisverdig initiativ til et trepartssamarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Gjennom dette arbeidet har regjeringen tatt i bruk en lang rekke virkemidler.

Blant de viktigste er: Etablering av egne a-krimsentre, styrket innsats fra og bedre samarbeid mellom bl.a. NAV, politiet og Arbeidstilsynet, bedre etterretning og mer kunnskap, lovendringer som effektiviserer samarbeid og felles innsats, krav til lærlinger og færre ledd i kjede ved offentlige anbud og anerkjennelse av utenlandske arbeidstakeres yrkeskvalifikasjoner.

Vi ser nå de første tegnene til at innsatsen gir resultater. Færre bedrifter i byggebransjen opplever at de konkurrerer motuseriøse ifølge Skatteetaten. Arbeidstilsynet finner en lavereandel brudd på lover og regler i sine kontroller.

Dette skal likevel ikke være en sovepute. På andre områder er utviklingen ikke like god. Derfor vil regjeringen holde trykket oppe mot de kriminelle i arbeidslivet. I februar lanserte vi den tredje strategien mot arbeidslivskriminalitet.

Viktige innsatsområder fremover blir blant annet offentlige innkjøp, mer effektiv sanksjonering og inndragning, bedre innsats mot ID-juks, styrket internasjonalt samarbeid med enkeltland og med EU, samt bedre informasjon til og oppfølging av utsatte utenlandske arbeidstakere.

Vi ser at de kriminelle aktørene tilpasser seg innsatsen vi setter inn. Men de skal oppleve at vi hele tiden er etter dem, uansett hvor og hvordan de driver sin samfunnsskadelige virksomheter, helt til de er satt ut av spill. 

Inkludering og integrering

Flere i arbeid handler ikke bare om økt velferd. Det handler også om noe mer. Jeg har møtt mange som har fortalt meg om hva det betyr at det forventes det samme av dem som av alle andre. Om respekt og selvrespekt som følger med det å endelig få en jobb når man har vært utenfor i mange år. 

Vi må engasjere oss mer i å finne veier tilbake til arbeidslivet for de som har falt utenfor. Det finnes mange ulike årsaker til at mennesker ikke er i jobb. Det kan for eksempel handle om helse, fysisk og psykisk. Om kompetanse. Om fordommer hos arbeidsgivere. 

Derfor har regjeringen tatt initiativet til inkluderingsdugnaden. Målet er at 5 prosent av de som ansettes i staten skal være mennesker med en funksjonsnedsettelse eller et hull i CVen. Her finner vi ofte høyt kompetente mennesker. Men altfor ofte vurderes de ikke på grunn av sin bakgrunn. Ideen til inkluderingsdugnaden har vi hentet fra private bedrifter. Nå utfordrer vi enda flere til å være med på dugnaden.

Denne kaffebaren på hjul gir folk en sjanse til å komme inn eller tilbake i arbeidslivet. I tillegg serverer de veldig god kaffe! Regjeringen er i gang med en inkluderingsdugnad som blant annet handler om å gi folk med hull i CVen en sjanse.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

I tiden som kommer vil regjeringen rulle ut det nye integreringsløftet. Her vil kunnskap være hovedsatsingen. I dag er det for mange innvandrere, særlig flyktninger og kvinner, som står utenfor arbeidslivet. Sammenliknet med befolkningen for øvrig har innvandrere lavere sysselsetting, lavere jobbsikkerhet, flere deltidsansatte og korttidsengasjementer, høyere ledighet og flere som står utenfor arbeid og utdanning.

Innvandrere er også utsatt for diskriminering i arbeidslivet, de er oftere overkvalifisert for stillingene de har og flere går av før pensjonsalder. Dette må vi også ta tak i.

Målet er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. De som skal leve og bo i Norge, må være en del av store og små fellesskap i samfunnet vårt.

Et hovedgrep i den nye strategien er en sterk og tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Dette vil bidra til at flere innvandrere får den kompetansen som de selv og samfunnet trenger, slik at de kan komme i arbeid og bidra til verdiskaping og velferd.

Gratulerer med dagen!

Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Men like tradisjonelt er det at enkelte talere bruker lite tid på feiring og desto mer tid på å svartmale samfunnet eller å karikere politiske motstandere.

Jeg håper derfor at teksten over kan være til ettertanke. 

Vi skal være utålmodige. Det er fortsatt mange flere som kan komme i jobb. Det er fortsatt kriminelle aktører i arbeidslivet som skal bekjempes. Og vi har fortsatt en vei å gå før vi kan si at vi har et bærekraftig velferdssamfunn. 

Men det må være lov å glede seg over det velferdssamfunnet vi har skapt sammen.

Gratulerer med dagen til alle!

Publisert

Politikk handler om å gjøre en forskjell

«HØL-I-CVEN»: Denne kaffebaren på hjul gir folk en sjanse til å komme inn eller tilbake i arbeidslivet. I tillegg serverer de veldig god kaffe! Regjeringen er i gang med en inkluderingsdugnad som blant annet handler om å gi folk med hull i CVen en sjanse.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Høyre har nå sittet 2000 dager i regjering. Det har gitt oss mulighet til å gjøre en forskjell i menneskers liv.

Etter mange år preget av rus og personlige problemer skulle 47 år gamle Eva-Brit Langva endelig på sin første arbeidsdag i ny jobb. Hun ble spurt om hva det ville bety for henne å få en betalt jobb. Da kom tårene.

«Jeg skal tjene penger. Mine egne penger. Det forventes av meg det samme som forventes av alle som skal opp og på jobben sin hver morgen”, sa hun i et møte med regjeringen.

Historien til Eva-Brit er ikke unik.

Flere har fått muligheten til å komme tilbake i arbeidslivet med dagens regjering. Og for Høyre er det nettopp det politikk handler om: Muligheter for alle. Et samfunn hvor alle, uansett bakgrunn, får brukt sine evner til det beste for seg selv og samfunnet. Hvor det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra eller hvor stor lommebok foreldrene dine har.

Vi har fått til mye i løpet av de 2000 første dagene i regjering, men er på ingen måte ferdige med alt vi skal gjøre:

Kunnskap i skolen

Vi skal jobbe for mer kunnskap i skolen. Regjeringen vil legge vekt på tidlig hjelp i starten av skoleløpet, og vårt mål er at ingen barn skal gå ut av grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig.

Rekordmange lærere får i tillegg muligheten til å faglig oppdatere seg. I 2017 kom det en NIFU-undersøkelse blant lærere som har deltatt på videreutdanning. Der sier nesten alle lærere at de har endret undervisning, og syv av ti sier at de har blitt en bedre lærer. Det viser at det er verdifullt å investere i lærernes kompetanseheving.

Fraværsgrensen i videregående opplæring har ført til at fraværet har stupt med 40 prosent etter at denne ble innført høsten 2016. Flere elever er nå til stede i undervisningen og flere får karakter. Fremover skal vi jobbe for at flere fullfører og færre faller fra i videregående opplæring

Pasientens helsetjeneste

Ventetidene er redusert og færre står i behandlingskø. Vi jobber med å gjøre koordineringen rundt behandling av sykdom mer forutsigbar for pasienter og pårørende, ved å systematisk legge opp såkalte “pakkeforløp” for ulike sykdommer. Dette vil vi utvide til å gjelde flere sykdommer. Vi skal også gjennomføre en rusreform, tilpasse eldreomsorgen etter individuelle behov og legge frem en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. For å nevne noe.

Inkluderingsdugnad

Regjeringen er i gang med noe vi kaller inkluderingsdugnaden, hvor vi jobber for at flere med hull i CVen eller en funksjonsnedsettelse må bli inkludert i arbeidslivet. Det finnes mange mennesker der ute som har mye å bidra med, men som ikke får en sjanse til å vise det. Her gjør vi viktige grep fremover. Målet er blant annet at 5 prosent av de som ansettes i staten skal være mennesker med en funksjonsnedsettelse eller et hull i CVen.

Aktivitetsplikt

Aktivitetsplikt for dem under 30 år ble innført i januar 2017, og har allerede gitt resultater. Det er nå en nedgang i unge mottakere av økonomisk sosialhjelp. Regjeringen vil utvide aktivitetsplikten til også å gjelde mottakere over 30 år. Å stille krav er å bry seg.

Grundere og bedrifter

Høyre kommer alltid til å heie på innsats og stå på-vilje. Det skal være lov å lykkes, og lov å feile. Vi ønsker å skape en enklere hverdag for folk og bedrifter. Høyre har innført en rekke virkemidler for å støtte opp om gründere og bedrifter som driver nyskaping. Vi skal fortsette å forenkle og fjerne unødvendig byråkrati for næringslivet.

Det grønne skiftet

Ingen regjering har hatt en så ambisiøs klimapolitikk som denne regjeringen har. Vi går gjennom bransje for bransje for å sørge for at vi når målet om å nesten halvere våre klimagassutslipp innen 2030 i Norge. I klimakampen er seier kun godt nok. Visste du forresten at Norge er verdens grønneste bilnasjon? Det viser at regjeringens politikk virker.

Integreringsløft

Integreringsløftet er blant regjeringens hovedprosjekter. Det er viktig for å sikre et velferdssamfunn som både er økonomisk og sosialt bærekraftig i årene fremover. Innvandrere som kommer til Norge skal lære seg bedre norsk, få utdanning og sendes til kommuner med jobbmuligheter.

Regjeringens prosjekt er å bygge et bærekraftig velferdssamfunn – for deg og meg.

Publisert

Vanskelige valg om vindkraft

Illustrasjonsfoto: Getty Images

Det norske været gir oss et godt grunnlag for å satse på vindkraft. Nye vindmøller kan gi gi verdiskaping og klimakutt, men forslaget til ny ramme for vindkraft på land er ikke en utbyggingsplan. 

Vi nordmenn liker å snakke om vær og vind. De aller fleste av oss har deltatt i engasjerte samtaler om gårsdagens regn- og vindbyger, og vi har ventet i spenning på værmeldingen som påvirker valgene for morgendagens aktiviteter.

Det er derfor naturlig at engasjementet for og imot vindkraft kan merkes over hele Norge. Noen mener vindkraft skaper verdier, flere grønne arbeidsplasser og hjelper oss i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Andre protesterer mot nye vindmøller og argumenterer med viktige hensyn til miljø og dyreliv, friluftsliv og andre ulemper folk opplever.

Som politikere må vi hele tiden balansere disse ulike hensynene samtidig. Det er ikke alltid like enkelt.

Debatten om vindkraft tyder på at mange ønsker at vi skal bygge ut mer fornybar energi, men de fleste ønsker ikke vindmøller i sitt lokalmiljø. Det er forståelig. Friluftsliv i naturen er en viktig del av nordmenns hverdag. Å ferdes i uberørt natur er noe vi gjerne gjør flere ganger i uken.

Nasjonal ramme vindkraft

Regjeringen vil legge til rette for lønnsom vindkraftutbygging, og samtidig ta vare på viktige miljø- og samfunnsinteresser. Da er oppdatert kunnskap om de mest egnede områdene for vindkraftutbygging viktig. Derfor har vi gitt Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) i oppdrag å samle kunnskap om virkningene av vindkraft. Nasjonal ramme for vindkraft er ikke en utbyggingsplan med utbyggingsmål, og den skal heller ikke erstatte konsesjonsbehandling. Men den gir et signal til utbyggerne om hvordan det kan være fornuftig å lete etter nye prosjekter. Vi må skal se grundig på NVEs forslag som skal på en bred høring.

NVE vil levere sitt forslag til en nasjonale ramme for vindkraft til olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg og klima- og miljøminister Ola Elvestuen mandag 1. april. NVE foreslår områder som direktoratet mener er bedre egnet for vindkraft enn andre områder når vi tar hensyn til vindressurser, tilgang til strømnett, reindrift, dyreliv og andre miljø- og samfunnsinteresser. Kunnskapsgrunnlaget har NVE utviklet i samarbeid med Miljødirektoratet og flere andre etater.

Klimaengasjement hos de unge

I forrige uke demonstrerte tusenvis av barn og unge for en sterkere klimapolitikk. Som statsminister gleder det meg at de unge engasjerer seg om en av vår tids største utfordringer. En av de store motorene i den globale klimakrisen er utslippene fra fossile energikilder. Skal vi klare å redusere dette, må vi utnytte de naturressursene vi har til å investere i fremtidens energiløsninger. Norges posisjon som en av verdens ledende energinasjoner, også innenfor fornybar energi, skal opprettholdes og videreutvikles.

Våre vannkraftressurser skal forvaltes slik at de kommer hele landet til gode, slik det har gjort gjennom tiår. Nå vil vi gjøre det samme med vindkraft.

Enkelte mener vi heller bør satse på å bygge ut vindkraft til havs. Dette har også hatt en lovende utvikling med stadig teknologiutvikling og lavere kostnader. Dette er også noe av grunnen til at regjeringen arbeider med sikte på å åpne ett eller to områder for vindkraft til havs. Men kostnadsforskjellen mellom vindkraft på land og til havs er fortsatt betydelig. Vindkraft til havs vil ikke være et alternativ i den norske kraftforsyningen de nærmeste årene.

Vindkraften gir gode muligheter i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Men den kan også gi uheldige konsekvenser. Her handler det om å balansere viktige hensyn.

Den nasjonale rammen for vindkraft på land skal nå sendes på høring.

Jeg håper vi får en engasjert, konstruktiv og saklig debatt.

Publisert

Hei, verden!

Velkommen til WordPress. Dette er ditt første innlegg. Rediger det eller slett det og start skrivingen!

Publisert

Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons «Arbeidslag» i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.