Publisert

Rene og rike hav krever kunnskap

Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen
Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen

Havnasjonen Norge leder an for rene og rike hav. Denne uken er vi vertskap for en havforskningskonferanse som skal gi statsledere og regjeringssjefer fra hele verden mer kunnskap om bærekraftig havforvaltning.

135 haveksperter fra 49 land er samlet i Bergen for å komme med innspill til et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi. Deres forskning og kunnskap vil gi beslutningstakere over hele verden et bedre grunnlag for å føre bærekraftig havpolitikk.

Havpanelet ble etablert på norsk initiativ for å øke den internasjonale forståelsen for utfordringene vi står overfor, for viktigheten av rike og rene hav, og ikke minst for potensialet havet har når det gjelder verdiskaping og økonomisk vekst. Panelet består av statsministre og presidenter fra 13 viktige havnasjoner, og vi møttes første gang i New York i september.

Denne uken fortsetter arbeidet på Havforskningskonferansen i Norge. Og hva passer vel bedre enn å møtes i Bergen når temaet for konferansen er marine ressurser, forvaltningen av dem og teknologiske løsninger som kan sikre både bærekraft og verdiskapning i fremtiden?

Hvordan kan vi bekjempe marin forsøpling og forurensning og samtidig legge til rette for energiproduksjon på havet?

Hvordan kan vi kombinere turisme og beskyttelse av sårbare områder? Og hvordan kan man utnytte fiskebestanden på en slik måte at fremtidens generasjoner også får glede av den? Dette er blant spørsmålene som diskuteres denne uken. Svarene vil være viktige bidrag til havpanelets rapport om hva bærekraftig havforvaltning betyr for verdensøkonomien, for sysselsettingen og for den økonomiske utviklingen.

Forhåpentligvis vil vi lykkes med å vise verden at det lønner seg å sette menneskene og planeten først!

I Norge forstår vi viktigheten av dette. Vi har vi levd av og med havet i generasjoner. Det har gitt oss tilgang til mat, og betydd mye for vår produksjon av energi, utvinning av mineraler, for transport, bosetting og kultur. Gjennom 1900-tallet ble det stadig tydeligere at vår velstand og tilgang på ressurser er avhengig av rike og rene hav.

Overfiske og forurensning truet ikke bare havmiljøet, men også verdiskapingen fra havet. Det har lært oss at vi må forvalte verdiene i havet på en bærekraftig måte.

Derfor vil også regjeringen skape flere blå jobber. I fjor la vi frem en havstrategi.

Den skal bidra til at vi kan satse videre på på de havnæringene hvor vi allerede er sterke, og samtidig stimulere til forskning, innovasjon og teknologiutvikling for å få frem nye næringer og sikre Norge posisjon som en av verdens ledende havnasjoner. Strategien skal bidra til økt samarbeid og kunnskapsoverføring mellom petroleum, maritim og marin næring.

Det er store muligheter for vekst innen havøkonomien, men bærekraft er avgjørende for å realisere potensialet.

At Norge jobber for bærekraft i våre havområder er selvsagt. Men verdens hav kjenner ikke landegrenser. Det tror jeg vi alle fikk en påminnelse om da en død hval ble funnet utenfor Sotra med magen full av plast. Den plasten kom sannsynligvis ikke bare fra Norge, men fra alle verdens land.

Når åtte millioner tonn plast finner veien ut i havet hvert år, er det derfor også vårt problem. Og hvis vi ikke handler nå, vil problemet bare bli større. I fjor fikk vi FNs miljøforsamling med på en nullvisjon om utslipp av avfall og mikroplast i havet. Det er bra! Men samtidig som vi arbeider for å skape forståelse for viktigheten av hav, er vi avhengige av nye initiativer og konkret handling på bakken. Vi har ikke tid til å vente med å bekjempe marin forsøpling.

Så mye som 80-90 prosent av havsøppelet kommer fra land. Årsaken er at mange utviklingsland mangler effektiv avfallshåndtering. Mange har ikke en gang en søppelkasse å kaste søppelet i. Da skal det ikke mer enn et regnskyll til for at søppelet havner i havet.

Regjeringen har etablert et eget bistandsprogram mot marin forsøpling, og i 2019 foreslår vi å sette av 400 millioner kroner til kampen for rene og sunne hav. Som en viktig del av bistandsprogrammet, har vi tatt initiativ til å opprette et flergiverfond i Verdensbanken der giverland fra hele verden kan samles til felles innsats og effektiv finansiering av avfallssystemer i utviklingsland.

I Norge har vi gjort store fremskritt i forvaltningen av norske havområder med helhetlige forvaltningsplaner. Vi ser verdiskaping og miljø i sammenheng. Mange land kan lære av vår kompetanse og erfaring.

Publisert

FNs migrasjonsplattform

FN-bygningen i New York.
FN-bygningen i New York. Foto: United Nations.

Vi trenger et felles utgangspunkt for å håndtere flyktning-situasjonen i verden. Derfor har Norge sagt ja til å slutte seg til FNs migrasjonsplattform. Men enigheten gir ikke Norge nye forpliktelser. 

Det er om lag 260 millioner migranter i verden, og debatten om innvandring preger den politiske dagsorden i mange land. Med befolkningsøkning, klimaendringer, krig og konflikt trenger verdenssamfunnet generelle kjøreregler. I den nye FN-plattformen er det enighet om at strømmen av irregulære migranter må bringes under kontroll.

Under forhandlingene om plattformen har Norge hatt klare budskap. Vi har vært opptatt av å få til ordninger for retur, at vi fortsatt kan skille mellom lovlige og ulovlige innvandrere. Plattformen er ikke juridisk bindende, og det er fortsatt nasjonale myndigheter som har kontroll over egen innvandringspolitikk.

Vi er fornøyd med å ha fått gjennomslag for mange av våre prioriteringer. Likevel skulle vi gjerne sett at plattformen gikk enda lengre på enkelte områder, for eksempel nye steg på retur og systemer for å begrense eksport av velferdsytelser.

Men dette er den plattformen man har greid å komme til bred enighet om internasjonalt, og den vil styrke muligheten for videre samarbeid. Et tettere samarbeid med opprinnelseslandene vil gjøre vårt arbeid med å returnere dem som har fått avslag enklere.

Den nye plattformen har bred oppslutning internasjonalt. Alle de nordiske landene, samt nære samarbeidsland som Tyskland og Storbritannia vil slutte seg til plattformen.

Her i Norge har Fremskrittspartiet markert sin motstand og da regjeringen behandlet saken sa de seg uenig i regjeringens beslutning. FrP frykter plattformen kan begrense Norges handlingsrom i innvandringspolitikken. Dersom saken skulle vært behandlet i statsråd, ville Frp tatt formell dissens, slik det har vært gjort i enkelte saker i tidligere regjeringer.

Plattformen er ikke juridisk bindende. I stedet framhever den at hvert enkelt land har selvstendig rett til selv å fastsette sin innvandringspolitikk og sine regler for hvilke utenlandske borgere som skal ha rett til innreise og opphold. Mange av tiltakene er rettet inn mot land som i liten grad har utviklet gode ordninger for migrasjonshåndtering.

Norge har allerede gode ordninger for å håndtere migrasjon. Derfor vil mange av tiltakene ikke være relevante for oss. Vi vil fortsette med den regulerte og kontrollerte innvandringen til Norge og beslutter selv hvem som skal få opphold her. Vi legger til grunn at vi ikke påtar oss noen forpliktelser til å liberalisere innvandringspolitikken.

Selv om Norge vil slutte seg til, kommer vi til å klargjøre hvilken forståelse av teksten Norge legger til grunn på en rekke punkter.

Dette vil Norge også tydeliggjøre i form av en stemmeforklaring til FN:

  • Plattformen tillater landene selv å regulere innvandringen. Selv om plattformen anerkjenner at alle migranter, både de regulære og de irregulære, har grunnleggende rettigheter og at disse må respekteres fullt ut, tillater den landene å forbeholde visse rettigheter og velferdsgoder til de regulære migrantene.
  • Plattformen har som mål at landene skal ha gode og fleksible regler for regulær migrasjon. Dette gjelder både for arbeidsmigranter og familiegjenforening. Norge legger her til grunn at våre regler allerede gir gode muligheter for å fylle behovet for utenlandsk arbeidskraft og er i samsvar med folkerettens bestemmelser om retten til familieliv. Vi anser derfor at plattformen ikke gir grunn til å endre de norske reglene på disse områdene.
  • Plattformen aksepterer at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen. Fra norsk side legges det til grunn at internering av utlendinger kan være nødvendig i noen tilfeller, også av mindreårige, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.
  • Plattformen bygger på at alle land har en folkerettslig forpliktelse til å ta tilbake egne borgere som er nektet opphold i andre land, og forplikter landene politisk til å samarbeide om retur. Inngåelse av tilbaketakingsavtaler nevnes som et godt eksempel på tiltak for å nå målet om bedre samarbeid om retur. Dette er et element i plattformen som Norge aktivt vil ta i bruk.
  • Plattformen legger opp til at landene skal gjøre det mulig for migranter å nyttiggjøre seg opptjente velferdsgoder i de tilfeller de velger å flytte til andre land. I mange land har migranter sterkt begrensete velferdsgoder, og det er strenge regler for eksport. Norge anser det som urimelig å tolke plattformen dithen at migranter skal få utvidet eksportadgang for norske velferdsgoder.

Global migrasjon er en av de største utfordringene verden står ovenfor, og det er helt avgjørende at vi finner løsninger i fellesskap mellom land. Derfor er plattformen fra FN viktig.

For Norge er det helt naturlig å være med på dette internasjonale samarbeidet, både for å ta vår del av et globalt ansvar, og for å opprettholde kontroll over våre egne grenser.