Erna Solbergs blogg

Dokumentasjonen er klar – med Høyre i regjering kuttes ventetiden.

For mange pasienter handler ikke ventetid bare om tiden som går fra besøket hos fastlegen til man får første hjelp på sykehuset.

Mange pasienter har behov for jevnlig hjelp i sykehuset. Noen har oppfølging som varer livet ut.

Da er det utrolig viktig at sykehuset holder avtalene. Pasientene skal få en tid for undersøkelse eller behandling som de kan stole på.

Helsedirektoratet la onsdag frem sin «Utredning av registrering av ventetider i spesialisthelsetjenesten», som helse- og omsorgsminister Bent Høie bestilte i fjor.

Den grundige gjennomgangen av sykehusenes registrering viser at ventetiden er kuttet.

Direktoratet har basert seg på analyser av ordinære ventetidsmål, mål på pasientforløp og journalgjennomganger.

Regjeringens mål har vært å få den gjennomsnittlige ventetiden ved sykehusene under 65 dager.

I fjor visste de offisielle tallene at ventetiden var 60 dager. Resultatene kommer takket være en enorm innsats fra ansatte, men også en tydelig politisk prioritering og klare styringssignaler.

Måten vi måler ventetid på har vært brukt i flere år. Det er ikke grunn til å tro at det er større usikkerhet knyttet til måten vi måler på nå enn i 2012 eller tidligere år.

Likevel har Arbeiderpartiet prøvd å spre usikkerhet om ventetidstallene. De har snakket om såkalte «interne» ventelister og mistenkeliggjort tallene, nesten hver gang nye gode tall er blitt publisert.

Men Bent og regjeringen ville ikke ha noen tvil om dette, og derfor fikk Helsedirektoratet oppdraget om å undersøke registreringen nærmere.

Det har de altså nå gjort.

Konklusjonen deres er «at ventetiden på nasjonalt nivå samlet sett går ned.»

Helsedirektoratets gjennomgang gir ikke grunnlag for påstander om at pasienter blir fjernet fra ventelisten uten at de får den hjelpen de har krav på.

Rapporten viser også at det er medisinskfaglig og teknologisk utvikling som fører at flere pasienter får frist til utredning i stedet for behandling.

Jeg tror vi alle kan være enige om at det ikke er noe stas å vente.

Hvis man er redd for å være alvorlig syk, skaper det utrygghet. Dersom man er sykmeldt og bare venter på en enkel operasjon, skaper det frustrasjon.

Nettopp derfor har Høyre i regjering satset på kortere ventetider fra dag én.

Jeg forstår at det er frustrerende for Arbeiderpartiet å bli minnet på hvor høye ventetidene var, og hvor mange som sto i kø, da Jonas Gahr Støre var helseminister.

Da Høyre kom inn i regjeringslokalene var den gjennomsnittlige ventetiden på 73 dager. 280 000 mennesker stod i helsekø.

Frustrerende er det nok og fordi Jonas Gahr Støre argumenterte som om antallet som står i helsekø var en god nyhet fordi den kom av at vi kunne behandle flere.

Dagens regjering klarer både å redusere køene og ventetiden, og å behandle flere!

Som jeg har vært inne på, er det først og fremst de ansatte i helsetjenesten vi kan takke for dette.

Men de gode resultatene skyldes også nye løsninger. Styrkede pasientrettigheter og en regjering som lar alle gode krefter bidra.

Pakkeforløp er et eksempel på hvordan vi organiserer helsetjenesten annerledes.

Vi har innført 28 pakkeforløp for kreft. Pakkeforløpene gir pasientene en slags billett gjennom heletjenesten. Det betyr at din reiserute er klar. Du vet hva du skal gjennom, når og hvor.

77 prosent av alle kreftpasientene var i et pakkeforløp i fjor. Det gir pasientene og pårørende en bedre hverdag, større trygghet og raskere hjelp.

Likevel er det fortsatt for mange pasienter som venter alt for lenge på behandling.

Det skaper utrygghet for pasienter og pårørende.

Derfor skal vi fortsette å arbeide for å få ned ventetidene.

Vi må ruste den enkelte til å delta i arbeidslivet, og samtidig sørge for at folk kan leve av jobbene sine.

På tirsdag stod jeg på taket på en bygning i Sandnes og sendte en drone ut over Gandsfjorden i det vakre vårværet. Jeg var på besøk hos Nordic Unmanned, en kompetansebedrift som virkelig har vist hva omstilling er i praksis.

Droneselskapet har gitt nye muligheter til erfarne folk fra olje- og gassindustrien. De har bygget videre på variert og unik kompetanse. Nå leverer de tjenester som både er ettertraktet i inn- og utland – og som skaper nye arbeidsplasser.

Tidligere på dagen møtte jeg en fantastisk gjeng med gründere på Gründerarena Jæren. Oppfinnsomheten og skaperkraften gir seg utslag i nyvinninger og jobber. I tillegg opplevde jeg et stort samhold og en smittende glød blant de mange gründerne på Bryne.

Oljesmellen har rammet mange norske familier og bedrifter hardt, særlig i Rogaland. Jeg er glad for at vi ser flere lystegn. Lav ledighet og høy sysselsetting er viktige mål for regjeringen.

Nettopp derfor fører vi en offensiv politikk for arbeid, aktivitet og omstilling. Det har vært viktig for oss å unngå at ledigheten biter seg fast på et høyt nivå, slik vi så på 90-tallet.

Likevel er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Vi vet at særlig personer med svake kvalifikasjoner eller helseproblemer, enkelte unge og innvandrer­grupper kan ha problemer med å få jobb eller beholde jobben.

For regjeringen er det avgjørende å sørge for at færrest mulig faller fra, og i tillegg ruste den enkelte til å delta. Arbeid inkluderer, og vi må legge til rette for at arbeidslivet er inkluderende.

Vi må sørge for at folk har den kunnskapen og kompetansen som behøves i fremtidens arbeidsmarked. De som ikke har nok kompetanse, må få tilbud om påfyll.

La meg nevne noen av tiltakene vi har gjennomført:

• Endringer i lønnstilskuddsordninger og tilretteleggings- og oppfølgings­ordninger, som gir økt etterspørsel etter arbeidskraft med nedsatt arbeidsevne.
• Varigheten i bedrifts­intern opplæring er utvidet for å styrke kompetansen til ansatte i bedrifter med alvorlige omstillings­utfordringer.
• NAVs opplæringstiltak er endret for å gi bedre tilbud til arbeidssøkere som har behov for grunnleggende kvalifisering og yrkesopplæring.
• En ny landsdekkende ungdomsinnsats nå i 2017 hvor unge raskt skal få den bistanden de trenger for å kunne fullføre utdanning og delta i arbeidslivet. Arbeidssøkere under 30 år som etter åtte ukers ledighet ikke er i arbeid, utdanning eller annen aktivitet, skal få et arbeidsrettet tilbud fra Arbeids- og velferdsetaten.
• Lagt til rette for at de med svake grunnleggende ferdigheter skal få opplæring gjennom å øke bevilgningen til Kompetansepluss arbeid. Fra 2016 ble tilbudet utvidet til også å gjelde opplæring i grunnleggende norsk, noe som styrker arbeidslivstilknytningen og motvirker utenforskap.
• Fjernet bestemmelse i opplæringsloven som sier at en innvandrer som allerede har gjennomført videregående skole i sitt eget hjemland, ikke kan få rett til videregående opplæring i Norge.
• Det legges bedre til rette for at innvandrere med fluktbakgrunn raskere kan delta i arbeid. I samarbeid med partene er det utviklet et hurtigspor inn i arbeidslivet for dem som har med seg en etterspurt kompetanse.

Samtidig er det viktig at de som er i jobb, skal ha jobber de kan leve av.

Det skapes mange nye jobber i flere land. Baksiden av medaljen er økende andel lavtlønte. I flere europeiske land opplever mange at de ikke får endene til å møtes, til tross for at de har en jobb å gå til.

Det er viktig å unngå en utvikling i retning av «normale» heltidsjobber hvor det ikke går an å leve av lønnen.

Vi vet at Norge i fremtiden vil bli likere andre land. Den betydelige verdiskapingen i oljesektoren må erstattes med mer «vanlig» verdiskaping. Men skal vi unngå en utvikling i retning av økende andel lavtlønte, trenger vi arbeidsplasser med høy verdiskaping.

Det vil si produktivitetsutvikling, innovasjon og kompetanse. Et godt trepartssamarbeid som sikrer en rettferdig fordeling av verdiskapingen i bedriftene er avgjørende.

Vi må også beskytte de seriøse virksomhetene og arbeidsgiverne mot useriøse konkurrenter som utnytter sårbare mennesker i arbeidsmarkedet, snyter på skatten og bryter regler om helse, miljø og sikkerhet. Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet ble lagt fram i januar 2015 og er nå revidert og oppdatert.

Norsk arbeidsliv skal være inkluderende og gi muligheter, ikke en arena for kjeltringer som skviser ut dem som jobber ærlig og oppriktig for lønnen.

Jeg ønsker alle en god 1. mai.

I 2060 er tenåringene på Kuben videregående skole i Oslo nesten 70 år. Hva tenker de om fremtiden? Hvordan ser Norge ut når de blir voksne og hvilke muligheter og utfordringer vil de møte?

Finansministeren og jeg fikk en spennende prat med elevrådet på Kuben i går da vi la frem regjeringens perspektivmelding. Meldingen angår i aller høyeste grad dagens unge. Derfor var det fint å få muligheten til å snakke om fremtiden med ungdommene på Kuben.

Perspektivmeldingen er viktig fordi den gir oss muligheten til å løfte blikket og diskutere de lange linjene i utviklingen av Norge. Det gir oss bedre grunnlag for å ta riktige valg i dag. Slik trygger vi jobbene, bygger velferden og bevarer Norge som et godt land å leve i. Selv om bilde over viser noen av de utfordringene vi akkurat nå står overfor er Norge godt rustet til å møte fremtiden

Perspektivmeldingen har et grunnleggende optimistisk budskap. Den er tydelig på at Norge er godt rustet til å møte fremtiden. Mange er i arbeid, flere enn i de fleste andre land. Vi har store naturressurser og solide statsfinanser. Et godt utdanningssystem gjør at vi har flinke arbeidsfolk. Ressursene er jevnere fordelt enn i de fleste andre land.

Perspektivmeldingen gir også grunn til optimisme fordi den viser de mange mulighetene vi har til å gjøre landet vårt bedre. Et eksempel er ny teknologi, som gir oss mange muligheter til å lage bedre velferdstjenester og skape nye, spennende arbeidsplasser.

Ny teknologi kan være med på å reindustrialisere landet vårt

Industrimeldingen ( https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-skal-bli-gronnere-smartere-og-mer-nyskapende/id2547101/ )som regjeringen også la frem i gå, beskriver hvordan ny teknologi endrer norsk industri slik vi kjenner den. Hvis vi med utgangspunkt i høykompetente norske ansatte klarer å utnytte mulighetene dette gir kan vi i årene fremover stå foran en reindustrialisering av Norge.

Samtidig er det noen utfordringer vi må løse på veien. Ny teknologi kan også føre til at eksisterende arbeidsplasser forsvinner. Tenk for eksempel på hva selvkjørende biler kan gjøre med jobbene i drosjenæringen eller de som kjører lastebil.

Derfor er det så viktig at vi fortsetter å forbedre utdanningssystemet slik at det setter de som mister jobben i stand til å finne seg nytt arbeid. Vi kan ikke stoppe den teknologiske utviklingen, men vi skal sørge for at norske arbeidsfolk er rustet til å møte endringene.

En annen utfordring er at vi kommer til å bli mange flere eldre. Det er grunnleggende positivt at vi lever lengre, men det kommer til å kreve mye av oss når vi skal gi mange flere en god og verdig eldreomsorg og betale for pensjonene deres.

Mine tre favoritt-tall

Det står mye mer i perspektivmeldingen om både mulighetene og utfordringene Norge står overfor i årene som kommer. Du kan lese mer om det her ( https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/trygger-norge-for-fremtiden/id2547077/ )Meldingen er skrevet av finansdepartementet og de er veldig glad i tall, så den er også full av tall og analyser. På pressekonferansen trakk jeg frem tre av mine favoritter blant alle tallene:

Det første tallet er 6 millioner. 6 millioner tonn CO2. I 2014 sa Miljødirektoratet at utslippene av klimagasser i 2020 ville ligge 8 millioner tonn over målet Stortinget har satt. Nå er dette gapet redusert med 6 millioner tonn. Med de nye anslagene vil utslippene i 2020 være tilbake omtrent på 1990-nivå. Dette viser at regjeringens politikk for grønn omstilling av norsk økonomi gir resultater. Samtidig vil klimakravene skjerpes i årene som kommer. Derfor må vi fortsette arbeidet med å redusere utslippene.

Det andre tallet er 5 milliarder. 5 milliarder kroner. Det er beløpet finansdepartementet anslår at vi hvert år fra 2030 må øke inntektene eller redusere utgiftene med for å balansere statsbudsjettet. Finansdepartementet kaller dette for finansieringsgapet.

Årsaken til dette gapet er at utgiftene i staten om ti til femten år begynner å vokse mer enn inntektene. Pensjonsutgiftene vil vokse sterkt. Samtidig kan vi ikke basere oss så mye som før på oljepenger fra Statens pensjonsfond.

5 milliarder kroner er mye penger. Men perspektivmeldingen viser at det er fullt mulig å betale denne årlige «ekstraregningen». Og da er vi kommet til det siste tallet.

Det tredje tallet er 3 milliarder. 3 milliarder kroner. Det er det finansieringsgapet reduseres med hvis arbeidsinnsatsen blir ti prosent høyere enn prognosene tilsier nå. Da vil finansieringsgapet være «bare» 2 milliarder per år og ikke 5. Det er flere måter vi kan gjøre det på. En måte er å øke antall timer vi jobber, for eksempel ved at flere jobber heltid. En annen er at vi alle må være forberedt på å stå lengre i jobb. Uansett kommer vi ikke utenom at vi må få flere inn i arbeidslivet.

At flere jobber mer og lengre er ikke den eneste måten vi kan dekke den årlige «ekstraregningen» på. Vi kan for eksempel få mer igjen for innsatsen. At vi blir mer produktive. Det er viktig både i offentlig og privat sektor. For å dekke «ekstraregningen» er det spesielt viktig i offentlig sektor. Da må vi være åpne for nye ideer og bedre løsninger, som for eksempel når regjeringen gjennomfører en kommunereform.

Det må skapes flere jobber

Perspektivmeldingen viser at vi har gode muligheter til å utvikle Norge videre som et godt og trygt land å leve i. Men den slår tydelig fast at vi må lykkes godt særlig på tre hovedområder hvis vi skal få til dette:

1. Vi må videreutvikle et trygt arbeidsliv med lav ledighet og høy sysselsetting. Det må skapes flere jobber.

2. Velstandsveksten må nå frem til alle.

3. Vi må få mer igjen for innsatsen, både i private og offentlige virksomheter.

 

Skal vi klare dette kan vi ikke føre en politikk som tar Norge i revers. Alternativet til at vi endrer oss er ikke at ting blir uforandret. Hvis vi ikke endrer oss vil tjenestene bli dårligere og velferden svekkes.

Vi har alle muligheter til å lykkes, men det krever at vi fører en aktiv politikk som tar Norge fremover.

 

Det er for store forskjeller i kvaliteten på tjenestene til eldre. Derfor starter vi arbeidet med en reform. Målet er at alle eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet.

Mange av oss gruer oss til å bli gamle. Det er ulike grunner til det.

Noen er redde for at hukommelsen skal svikte.

Noen for at de ikke skal klare å løpe like fort som før.

At de ikke skal se maskene i strikketøyet eller notene til koret de synger i.

Men vi vet at mange også er redde for å bli pleietrengende. For at de ikke skal få den hjelpen de trenger.

Og for at hjelpen de får, ikke skal være av høy nok kvalitet. At den ikke skal være verdig.

Høyre, FrP, KrF og Venstre har de siste tre årene tatt store og viktige steg for å skape pasientens helsetjeneste. En jobb som aldri ville vært mulig uten de tusenvis av fantastiske ansatte i sektoren.

Nå er det brukerens omsorg vi for alvor retter søkelyset mot.

Jeg besøker ofte sykehjem og andre institusjoner for eldre. Det er oppløftende å se hvor godt tilbud det gis mange steder.

Men slik er det ikke overalt.

Andre steder klager folk.

Det kan være på maten. Helsehjelpen. At det er for lite aktivitet og fellesskap. At sammenhengen i tjenestene mangler.

Det er for store forskjeller mellom kommuner. Og det er for store forskjeller innad i kommuner.

Mange har prøvd å løse det. Men ingen har lykkes helt. Derfor må vi tenke annerledes.

Vi må jobbe på nye måter, og vi må fortsette å åpne for nye ideer og bedre løsninger.

Vi begynner også å få bedre kunnskap om variasjoner i helse- og omsorgstjeneste­tilbudet.

Dette reiser spørsmålet om:

• Hvordan vi kan utjevne kvalitetsforskjeller mellom kommuner,
• mellom ulike deler av tjenestene i den enkelte kommune –
• og mellom ulike brukergrupper?

Det er lagt fram en rekke tiltak og virkemidler i de meldinger og planer som allerede er vedtatt.

Gjennom­føringen av disse må danne noe av hovedfundamentet for reformarbeidet.

Les mer her: Ny reform skal gi eldre bedre tjenester

Målet med reformen skal være:

• flere gode leveår der den aldrende befolkningen beholder god helse lengre og i større grad mestrer eget liv, samtidig som de har trygghet for riktig hjelp til helse- og sosialbehov til rett tid.
• pårørende som ikke sliter seg ut, og som kan ha en mer jevn innsats for sine nærmeste og kan oppleve også denne tiden som verdifull
• reduksjon av unødvendig og uønsket variasjon i kvaliteten i tjenestene

Arbeidet skal ha fire hovedstolper:

1. Fellesskap,
2. aktivitet,
3. mat og
4. helsehjelp.

Hvis vi må øke bevilgninger, endre lovverk eller finansiering av helse- og omsorgstjenesten for å få bedre tjenester til eldre, vil vi selvsagt vurdere det.

Regjeringen tar sikte på å legge frem reformen i form av en stortingsmelding neste vår og innføre den fra 2019.

Mange av de gode løsningene finnes i eldreomsorgen allerede. Men det er et problem at mye av det gode arbeidet ikke er satt i system.

I adventen fikk jeg være med og spise middag på beboerne på Bjørkelia bokollektiv på Gjøvik.

Middag til middagstid. Sykepleier Mohsen Jamei  hadde ideen. Han la frem forslaget til sjefene sine. Han begrunnet det faglig.

De hadde troen på ham og initiativet ble en suksess.

Stadig flere kommuner gjør det samme. De lytter. Og de lærer.

Og det er ikke bare på Gjøvik de eldre går opp i vekt av å spise middag til vanlig tid. De sover også bedre, er mer aktive og trenger mindre medisiner.

For noen uker siden var jeg på besøk på Vea sykehjem på Karmøy – hvor jeg også var i 2013. Der bidrar en ordning med langturnus til ro og forutsigbarhet. Den gjør både beboerne og de ansatte mer fornøyde.

Hjemme i Bergen besøkte jeg en eldre kvinne som på sine yngre dager hadde vært tannlege. Så ble hun syk.

En aktiv hverdag ble snudd til at hun ble liggende mest i sengen. Hun klarte ikke en gang å dusje.

Kvinnen fikk hjelp gjennom prosjektet hverdagsrehabilitering, initiert av det borgerlige byrådet. Et tverrfaglig team hjalp henne på bena.

Resultatet: Hun fikk tilbake følelsen av å mestre egen hverdag.

Noen og 80 år er jo strengt tatt ingen alder lenger.

Jeg har nevnt tre eksempler. Ett fra Gjøvik, ett fra Karmøy, ett fra Bergen.

Landet vårt er langt. Og det er rikt på ideer og initiativer. Jeg føler meg trygg på at det finnes flere slike løsninger i kommunene.

Vi må bare finne dem. Og vi må sørge for at de blir tatt i bruk i hele landet.

«Leve hele livet» har vi kalt reformen. Det skal ikke være slik at livet og gleden ved livet skal stoppe når vi blir gamle og kanskje trenger litt hjelp.

I mai inviterer vi til det første store innspillsmøtet. Jeg gleder meg til å høre mer fra dem som har skoene på.

Tidligere reformer har handlet om systemer. Denne handler om mennesker.

Det som er viktigst i livet. Fellesskap, aktivitet, god mat og helsehjelp.

Vi kan ikke leve med at det viktigste svikter når vi trenger det mest.

I morgen feirer vi 8. mars – den internasjonale kvinnedagen.

Vi er kommet langt her i Norge. Likevel opplever kvinner fortsatt barrierer på enkelte områder.

Vi er ikke fullt likestilt.

Et år har for meg 365 kvinnedager. Men når vi markerer den internasjonale dagen, er vi forpliktet til å ha fokus på de deler av samfunnet hvor vi fortsatt har lengst vei å gå.

Snart 20 år etter at jeg for første gang tok til orde for det i Stortinget, skal vi i morgen legge frem en handlingsplan som er viktig for mange kvinner.

For meg er det en milepæl når regjeringen jeg leder kan legge frem «Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse».

Det er noe jeg har vært opptatt av i hele mitt politiske liv – og dessverre en problemstilling som fortsatt er aktuell.

Og det til tross for at likestilling og likeverd mellom kvinner og menn i utgangspunktet er helt grunnleggende i vårt samfunn.

En av de største utfordringene – i Norge og globalt – er at kvinner og jenter utsettes for vold i nære relasjoner.

Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er alvorlige former for en slik kjønnsbasert vold. En annen utfordring er negativ sosial kontroll.

Det finnes unge i Norge i dag som lever med et ekstremt sosialt press, trusler og vold. Fordi familien eller miljøet rundt dem forutsetter at de oppfører seg på en bestemt måte.

At barn og unge ikke får treffe egne valg om hvem de vil være venner med, være sammen med og i ytterste konsekvens, hvem de skal gifte seg med.

Da jeg tok opp problemstillingen i Stortinget i 1997, ble engasjementet mitt avvist som «markeringsbehov».

Enkelte sa at problemene jeg viste til «ville gå over».

Andre forsøkte å ta tematikken til inntekt for en enda mer restriktiv innvandringspolitikk.

Jeg mener i dag – som den gang – at problemene må møtes med tydelige standpunkt mot, arbeid for å stoppe det og hjelp til dem som blir rammet, og ikke konflikt og fordømmelse.

Det er grunnleggende for meg at alle kvinner skal ha kontroll over eget liv og seksualitet. Uansett hvor de kommer fra.

Mange av disse utfordringene kommer imidlertid aldri opp i dagen. De ties i hjel i hjemmene.

Jeg husker godt hvordan mange i det offentlige hjelpeapparatet måtte vedgå at de rett og slett ikke var klare over hvor vanskelig mange kvinner hadde det.

Jeg frykter at det til dels fortsatt er slik.

Når ungdommer føler seg fanget i krysspresset mellom å bruke sin valgfrihet i Norge til å gjøre det de ønsker, og forventningene til foreldre, slekt og andre nærstående – skal vår lojalitet alltid være til ungdommenes egne valg.

Vi trenger derfor instrumenter alle involverte kan bruke, slik at både kommuner, politi og andre kan bidra.

Nå blir rettsvernet styrket. Den forebyggende innsatsen løftes. De som ikke ser noen annen utvei enn å bryte med familien, vil med den nye handlingsplanen få bedre hjelp med å takle et nytt liv.

Når vi nå feirer 8. mars skal vi naturligvis også være opptatte av de utfordringene som angår flest, som heltidsstillinger, å tette lønnsgapet i arbeidslivet, ansvarsfordelingen i hjemmet, kampen mot vold.

Samtidig skal vi ikke glemme at mange kvinner ennå ikke har oppnådd enkelte av de tingene vi i dag tar for gitt.

Og mange av disse kvinnene lever i vårt eget samfunn, her i Norge.

Jeg kommer til å fortsette å heve stemmen for dem. På kvinnedagen og gjennom resten av året.

Verden er i endring. Det påvirker også Norge. Vi må møte endringene med å satse der vi er best og der vi kan bli best. Les mer om våre fem punkter for hvordan Norge kan skape flere nye jobber i de blå næringene. 

Hver eneste dag går hundretusenvis av nordmenn til en arbeidsplass i de havbaserte næringene.

• Norge er en av verdens største produsenter av olje og gass.
• Vi er en av verdens største og mest avanserte skipsfartsnasjoner.
• Vi er verdens nest største eksportør av fisk og sjømat.
• Vi har en leverandørindustri i verdensklasse.
• Og vi er helt i front når det gjelder havforskning og ansvarlig forvaltning av havets ressurser.

Våre havnæringer har stått for teknologibølgen som la grunnlaget for det moderne Norge.

Nå er det vår generasjons tur til å føre stafettpinnen videre.

Vi skal være best på hav, også i fremtiden. 

Vi skal være landet folk som vil lære mer om havet ser til. Landet de klokeste hodene med kunnskap om havet vil jobbe i. Landet hvor investorene vil legge igjen pengene sine.

En spisset satsing på havnæringene vil være et strategisk riktig valg av Norge. Vi kan ikke bli best på alt, men kan være fremst der vi allerede er gode. Og vi må sørge for ikke å miste posisjoner vi har.

Derfor har regjeringen utarbeidet en havstrategi som skal gi oss retning og fart. 

Les mer: Regjeringen vil skape flere blå jobber

Her er våre fem hovedpunkter for hvordan vi vil videreutvikle våre tre sterke næringer innen olje og gass, maritim og fiske- og havbruk, og skape helt ny næringsaktivitet:

1. Økt kunnskap om havet
   I Norge finner vi den fremste kompetansen om havet og dets ressurser. Regjeringen satser allerede mer på havforskning enn Norge tidligere har gjort. I år har vi øremerket en milliard til havforskning. Dette er en prioritering vi skal fortsette med. Skal vi ta i bruk havet må vi ha solid kunnskap om hva som finnes der og hvordan vi kan bruke og høste bærekraftig. Derfor vil vi blant annet skaffe mer kunnskap om økosystemene i kystsonen og styrke den geologiske kartleggingen i nordområdene.
2. Økt innovasjon i næringslivet
   Havnæringene er blant de mest høyteknologiske i landet. Å videreutvikle havnæringene krever både ny teknologi,og høy innovasjon i bedriftene. Muligheter til å teste ut nye løsninger i fullskala har vært en flaskehals. Demo2000-programmet har vært avgjørende for å få fram ny petroleumsteknologi. Nå oppretter vi en egen demonstrasjons- og piloteringsordning for de maritime og marine næringene. Vi har tro på at det ligger flere vekstmuligheter i tettere samarbeid mellom havnæringene. Derfor vil vi styrke næringsrettet forskning på tvers av maritim, marin og petroleumsindustri.
3. Høste og dyrke nye arter
   Havet rommer store mengder fisk og andre arter som vi i dag ikke høster. Lysprikkfisk og sjøpølse kan bli en del av framtidens fiskeri. Vi vil kartlegge potensialet med sikte på å utvikle konsesjonsordninger for nye arter. Norge er gode på lakseoppdrett. Å sette i gang oppdrett av nye arter er kostbart. Derfor vil regjeringen igangsette en kartlegging som kan gi næringen kunnskapsgrunnlag for nye satsinger.
4. Bygge Norge som global merkevare
   Mange av fremtidens grønne løsninger ligger i havet. Norge er allerede langt fremme, om ikke aller fremst, på miljøteknologi innen skipsfart. Vi har verdens første el-fiskebåt. Vi vil bygge en havøkonomi som kan være verdensledende med sterke næringer som tiltrekker seg internasjonale investorer. Havet skal være vårt Silicon Valley.
5. Regulering av nye næringer
   Det høres kanskje litt kjedelig ut, men det er svært viktig at myndighetene sørger for forutsigbare rammebetingelser. Regelverket legger grunnlaget for sameksistens mellom næringer og må ta høyde for ny næringsutvikling. Her er det behov for en gjennomgang. Økt aktivitet krever også godt kartverktøy. Både næringsdrivende og myndigheter trenger kunnskap for å plassere aktiviteten der det er smartest.

Det er bokstavelig talt et hav av muligheter.

Men vi har også sett at menneskelig aktivitet kan være en trussel mot livet i havet. Hvalen som strandet med magen full av plast har vært en vekker for mange av oss. Forsøpling av verdenshavene er et stort, globalt problem.

Les mer: Penger til tiltak mot forsøpling av havet

Økt næringsaktivitet behøver likevel ikke å stå i motstrid til rene og sunne hav. Et sentralt poeng i OECDs analyse av havøkonomien er at potensialet for vekst blir størst dersom den er bærekraftig. Derfor må økt bruk gå hånd i hånd med økt kunnskap.

Mange globale utfordringer krever globale løsninger. Norge skal være en pådriver for å sikre balansen mellom bruk og vern av havressursene. 

Regjeringens havmelding som kommer senere i vår blir en naturlig oppfølging av havstrategien. Den tar for seg havets rolle i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Les mer: Vil styrke maritim konkurransekraft

Om 13 år vil vi være 8,5 milliarder mennesker på jordkloden.

Mennesker som trenger mat, medisiner, energi og transport. Mange av løsningene ligger i havet.

Havnasjonen Norge kan og vil ta en internasjonal lederrolle i utviklingen.