En god alderdom varer livet ut

Bildet er fra da jeg besøkte Aaraas gård i Nittedal. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

God eldreomsorg engasjerer over hele landet. Det merker jeg godt når jeg treffer eldre og pårørende og på mine reiser rundt i Norge.

De første ordene som møtte meg da jeg gikk inn i stallen på Aaraas gård i Nittedal var ”heia Rosenborg”. Men varmen i stemmen og smilene som møtte meg gjorde at jeg følte meg velkommen selv om alle vet at jeg er Brann-supporter. Møtet med de eldre på Inn på tunet-gården i Akershus var et av besøkene som gjorde inntrykk i år.

Fellesbilde sammen med de eldre og de som jobber på Aaraas gård. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

På gården får demente eldre et dagtilbud som gir gode opplevelser. Her får de eldre utfolde seg i mini-gartneriet, bake sveler eller stelle dyrene. Aktivitetene gir meningsfulle dager for brukerne, sosialt samvær, trygghet og mestring. Vi vet at det å bruke egne ressurser gjør det lettere å mestre livet og leve med sykdom. Derfor ønsker regjeringen å legge til rette for at personer med demens skal ha et godt aktivitetstilbud. Vi trenger flere slike eksempler på god eldreomsorg i årene fremover.

Aaraas gård i Nittedal. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

Leve hele livet

I høst vedtok Stortinget reformen «Leve hele livet». Den skal sikre at eldre får god omsorg og en verdig alderdom, uavhengig av hvor de bor. Alle kommunene må nå lage planer for hvordan de skal følge opp reformen.

For de aller fleste er det godt å bli gammel i Norge. Vi har gode og trygge velferdstilbud, og eldre får hjelp og støtte til å mestre sykdommer og sine aldersrelaterte utfordringer. Bruk av ny teknologi som gjør det mulig å bo hjemme og klare seg selv har for mange gjort hverdagen enklere.

Samtidig ser vi også det motsatte. Det svikter for ofte på de mest grunnleggende tingene som mat, aktivitet og fellesskap, riktig helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Store forskjeller

Vi skal ikke tåle den store ulikheten i kvaliteten på eldreomsorgen. Derfor vil vi jobbe på lag med kommunene, for at alle skal strekke seg mot å bli like gode som de beste. Hvor du bor skal ikke avgjøre hva slags kvalitet du får. Jeg har mange steder sett hvordan et så enkelt grep som å flytte middagen fra klokken 13 til kl 16 har hatt stor betydning for de eldres livskvalitet. De spiser mer, sover bedre og noen kan også redusere medisinbruken. Små justeringer kan være avgjørende for at omsorgen blir god.

Enkle og viktige grep 

Hvor viktig det er med riktig mat til riktig tid fikk jeg se med egne øyne da jeg besøkte Kvaløysletta sykehjem i Tromsø i september. På Kvaløysletta har de endret måltidsrytmen slik at de eldre spiser frokost, lunsj, middag og kvelds til faste tider. De ansatte får nødvendig opplæring i ernæring og det gir større muligheter for aktivitet for de eldre på formiddagen og de blir naturlig sliten. Måltid på riktig tidspunkt gir bedre livskvalitet.

Kvaløysletta sykehjem i Tromsø. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

Eldreomsorg er mer enn sykehjem

Det blir stadig flere eldre i samfunnet. I 2040 vil det være mer enn 1,4 millioner mennesker over 65 år i Norge. Flere lever lenger, både med og uten sykdom. Mange ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, og det skal vi legge til rette for. For eksempel gjennom forebyggende hjemmebesøk for å kartlegge tilpasninger i boligen eller ny og innovativ velferdsteknologi som sørger for at de eldre får den hjelpen de trenger. Med denne reformen går vi vekk fra at eldreomsorg reduseres til en debatt om sykehjem.

I februar besøkte jeg Knut Breirem (97) på Stovner i Oslo. Bydelen har etablert et vurderingsteam som sørger for systematisk samarbeid med sykehusene når pasientene skrives ut. Takket være ordningen kunne 97-åringen på Stovner få et skreddersydd tilbud da han ble utskrevet. Nå bor han i egen omsorgsleilighet og klarer seg stort sett selv.

Se video fra besøket her:

Knut 97 år

Jeg var så heldig å få en klem og et hyggelig kaffebesøk hos 97 år gamle Knut Breirem. Sammen med eldreminister Åse Michaelsen så vi hvordan Knut klarer seg selv hjemme, med litt hjelp. Det håper vi å få til mer av, gjennom eldrereformen "Leve hele livet". Den kan du lese mer om her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ny-reform-skal-gi-eldre-bedre-tjenester/id2541470/

Publisert av Erna Solberg Mandag 26. februar 2018

Altfor mange eldre sliter når de blir skrevet ut fra sykehus. På Stovner har de etablert en god ordning og i stedet for å sitte passiv på sykehjem kunne Knut i februar gladelig fortelle om sine ukentlige kurong-kamper med kameratene.

Mange har fravær fra jobb fordi de er pårørende

Når vi legger til rette for at eldre får muligheten til å bo lengre hjemme, betyr ikke det at innsatsen fra de pårørende økes tilsvarende. Tre av fire pårørende sier situasjonen går ut over deres egen helse. Mange har fravær fra jobb fordi de er pårørende. Da er det vår oppgave å legge til rette for et bedre samarbeid. Mange eldre og pårørende føler på utrygghet fordi tjenestene ikke henger godt nok sammen. Bedre sammenheng og koordinering gir både bedre tjenester og økt trygghet.

Lære av hverandre

Nå er det opp til kommunene å lage planer for hvordan «Leve hele livet» skal følges opp i praksis. Vi har satt av midler i statsbudsjettet for 2019 for å bistå kommunene med både utvikling, gjennomføring og evaluering av planene. Alle kommuner blir også invitert til å delta i et læringsnettverk, slik at de kan dele erfaringer og lære av hverandre.

Skal vi forbedre eldreomsorgen må vi dokumentere det som fungerer bra og det som fungerer dårlig. Når vi vet hvor skoen trykker har vi bedre forutsetninger for å heve kvaliteten. Da må vi også ha åpenhet om resultatene. Da synliggjøres kvaliteten og gjør det enklere for kommunene å lære av hverandre. På den måten får vi likere kvalitet på tvers av kommunegrensene.

Rene og rike hav krever kunnskap

Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen
Bildet er fra da jeg besøkte Norsk Maritimt Kompetansesenter i Ålesund i fjor. På bildet prøver jeg Norges største offshore simulator. Foto: Cecilie V. Jensen

Havnasjonen Norge leder an for rene og rike hav. Denne uken er vi vertskap for en havforskningskonferanse som skal gi statsledere og regjeringssjefer fra hele verden mer kunnskap om bærekraftig havforvaltning.

135 haveksperter fra 49 land er samlet i Bergen for å komme med innspill til et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi. Deres forskning og kunnskap vil gi beslutningstakere over hele verden et bedre grunnlag for å føre bærekraftig havpolitikk.

Havpanelet ble etablert på norsk initiativ for å øke den internasjonale forståelsen for utfordringene vi står overfor, for viktigheten av rike og rene hav, og ikke minst for potensialet havet har når det gjelder verdiskaping og økonomisk vekst. Panelet består av statsministre og presidenter fra 13 viktige havnasjoner, og vi møttes første gang i New York i september.

Denne uken fortsetter arbeidet på Havforskningskonferansen i Norge. Og hva passer vel bedre enn å møtes i Bergen når temaet for konferansen er marine ressurser, forvaltningen av dem og teknologiske løsninger som kan sikre både bærekraft og verdiskapning i fremtiden?

Hvordan kan vi bekjempe marin forsøpling og forurensning og samtidig legge til rette for energiproduksjon på havet?

Hvordan kan vi kombinere turisme og beskyttelse av sårbare områder? Og hvordan kan man utnytte fiskebestanden på en slik måte at fremtidens generasjoner også får glede av den? Dette er blant spørsmålene som diskuteres denne uken. Svarene vil være viktige bidrag til havpanelets rapport om hva bærekraftig havforvaltning betyr for verdensøkonomien, for sysselsettingen og for den økonomiske utviklingen.

Forhåpentligvis vil vi lykkes med å vise verden at det lønner seg å sette menneskene og planeten først!

I Norge forstår vi viktigheten av dette. Vi har vi levd av og med havet i generasjoner. Det har gitt oss tilgang til mat, og betydd mye for vår produksjon av energi, utvinning av mineraler, for transport, bosetting og kultur. Gjennom 1900-tallet ble det stadig tydeligere at vår velstand og tilgang på ressurser er avhengig av rike og rene hav.

Overfiske og forurensning truet ikke bare havmiljøet, men også verdiskapingen fra havet. Det har lært oss at vi må forvalte verdiene i havet på en bærekraftig måte.

Derfor vil også regjeringen skape flere blå jobber. I fjor la vi frem en havstrategi.

Den skal bidra til at vi kan satse videre på på de havnæringene hvor vi allerede er sterke, og samtidig stimulere til forskning, innovasjon og teknologiutvikling for å få frem nye næringer og sikre Norge posisjon som en av verdens ledende havnasjoner. Strategien skal bidra til økt samarbeid og kunnskapsoverføring mellom petroleum, maritim og marin næring.

Det er store muligheter for vekst innen havøkonomien, men bærekraft er avgjørende for å realisere potensialet.

At Norge jobber for bærekraft i våre havområder er selvsagt. Men verdens hav kjenner ikke landegrenser. Det tror jeg vi alle fikk en påminnelse om da en død hval ble funnet utenfor Sotra med magen full av plast. Den plasten kom sannsynligvis ikke bare fra Norge, men fra alle verdens land.

Når åtte millioner tonn plast finner veien ut i havet hvert år, er det derfor også vårt problem. Og hvis vi ikke handler nå, vil problemet bare bli større. I fjor fikk vi FNs miljøforsamling med på en nullvisjon om utslipp av avfall og mikroplast i havet. Det er bra! Men samtidig som vi arbeider for å skape forståelse for viktigheten av hav, er vi avhengige av nye initiativer og konkret handling på bakken. Vi har ikke tid til å vente med å bekjempe marin forsøpling.

Så mye som 80-90 prosent av havsøppelet kommer fra land. Årsaken er at mange utviklingsland mangler effektiv avfallshåndtering. Mange har ikke en gang en søppelkasse å kaste søppelet i. Da skal det ikke mer enn et regnskyll til for at søppelet havner i havet.

Regjeringen har etablert et eget bistandsprogram mot marin forsøpling, og i 2019 foreslår vi å sette av 400 millioner kroner til kampen for rene og sunne hav. Som en viktig del av bistandsprogrammet, har vi tatt initiativ til å opprette et flergiverfond i Verdensbanken der giverland fra hele verden kan samles til felles innsats og effektiv finansiering av avfallssystemer i utviklingsland.

I Norge har vi gjort store fremskritt i forvaltningen av norske havområder med helhetlige forvaltningsplaner. Vi ser verdiskaping og miljø i sammenheng. Mange land kan lære av vår kompetanse og erfaring.

FNs migrasjonsplattform

FN-bygningen i New York.
FN-bygningen i New York. Foto: United Nations.

Vi trenger et felles utgangspunkt for å håndtere flyktning-situasjonen i verden. Derfor har Norge sagt ja til å slutte seg til FNs migrasjonsplattform. Men enigheten gir ikke Norge nye forpliktelser. 

Det er om lag 260 millioner migranter i verden, og debatten om innvandring preger den politiske dagsorden i mange land. Med befolkningsøkning, klimaendringer, krig og konflikt trenger verdenssamfunnet generelle kjøreregler. I den nye FN-plattformen er det enighet om at strømmen av irregulære migranter må bringes under kontroll.

Under forhandlingene om plattformen har Norge hatt klare budskap. Vi har vært opptatt av å få til ordninger for retur, at vi fortsatt kan skille mellom lovlige og ulovlige innvandrere. Plattformen er ikke juridisk bindende, og det er fortsatt nasjonale myndigheter som har kontroll over egen innvandringspolitikk.

Vi er fornøyd med å ha fått gjennomslag for mange av våre prioriteringer. Likevel skulle vi gjerne sett at plattformen gikk enda lengre på enkelte områder, for eksempel nye steg på retur og systemer for å begrense eksport av velferdsytelser.

Men dette er den plattformen man har greid å komme til bred enighet om internasjonalt, og den vil styrke muligheten for videre samarbeid. Et tettere samarbeid med opprinnelseslandene vil gjøre vårt arbeid med å returnere dem som har fått avslag enklere.

Den nye plattformen har bred oppslutning internasjonalt. Alle de nordiske landene, samt nære samarbeidsland som Tyskland og Storbritannia vil slutte seg til plattformen.

Her i Norge har Fremskrittspartiet markert sin motstand og da regjeringen behandlet saken sa de seg uenig i regjeringens beslutning. FrP frykter plattformen kan begrense Norges handlingsrom i innvandringspolitikken. Dersom saken skulle vært behandlet i statsråd, ville Frp tatt formell dissens, slik det har vært gjort i enkelte saker i tidligere regjeringer.

Plattformen er ikke juridisk bindende. I stedet framhever den at hvert enkelt land har selvstendig rett til selv å fastsette sin innvandringspolitikk og sine regler for hvilke utenlandske borgere som skal ha rett til innreise og opphold. Mange av tiltakene er rettet inn mot land som i liten grad har utviklet gode ordninger for migrasjonshåndtering.

Norge har allerede gode ordninger for å håndtere migrasjon. Derfor vil mange av tiltakene ikke være relevante for oss. Vi vil fortsette med den regulerte og kontrollerte innvandringen til Norge og beslutter selv hvem som skal få opphold her. Vi legger til grunn at vi ikke påtar oss noen forpliktelser til å liberalisere innvandringspolitikken.

Selv om Norge vil slutte seg til, kommer vi til å klargjøre hvilken forståelse av teksten Norge legger til grunn på en rekke punkter.

Dette vil Norge også tydeliggjøre i form av en stemmeforklaring til FN:

  • Plattformen tillater landene selv å regulere innvandringen. Selv om plattformen anerkjenner at alle migranter, både de regulære og de irregulære, har grunnleggende rettigheter og at disse må respekteres fullt ut, tillater den landene å forbeholde visse rettigheter og velferdsgoder til de regulære migrantene.
  • Plattformen har som mål at landene skal ha gode og fleksible regler for regulær migrasjon. Dette gjelder både for arbeidsmigranter og familiegjenforening. Norge legger her til grunn at våre regler allerede gir gode muligheter for å fylle behovet for utenlandsk arbeidskraft og er i samsvar med folkerettens bestemmelser om retten til familieliv. Vi anser derfor at plattformen ikke gir grunn til å endre de norske reglene på disse områdene.
  • Plattformen aksepterer at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen. Fra norsk side legges det til grunn at internering av utlendinger kan være nødvendig i noen tilfeller, også av mindreårige, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.
  • Plattformen bygger på at alle land har en folkerettslig forpliktelse til å ta tilbake egne borgere som er nektet opphold i andre land, og forplikter landene politisk til å samarbeide om retur. Inngåelse av tilbaketakingsavtaler nevnes som et godt eksempel på tiltak for å nå målet om bedre samarbeid om retur. Dette er et element i plattformen som Norge aktivt vil ta i bruk.
  • Plattformen legger opp til at landene skal gjøre det mulig for migranter å nyttiggjøre seg opptjente velferdsgoder i de tilfeller de velger å flytte til andre land. I mange land har migranter sterkt begrensete velferdsgoder, og det er strenge regler for eksport. Norge anser det som urimelig å tolke plattformen dithen at migranter skal få utvidet eksportadgang for norske velferdsgoder.

Global migrasjon er en av de største utfordringene verden står ovenfor, og det er helt avgjørende at vi finner løsninger i fellesskap mellom land. Derfor er plattformen fra FN viktig.

For Norge er det helt naturlig å være med på dette internasjonale samarbeidet, både for å ta vår del av et globalt ansvar, og for å opprettholde kontroll over våre egne grenser.

Norge leder an for bedre helsetjenester til verdens fattige

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen /Høyre

Vi skal bidra med tre milliarder kroner til barne- og kvinnehelse i utviklingsland.

Det er noe av det smarteste Norge kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling.

Når jenter får barn
Hver eneste dag blir 33 000 jenter under 18 år giftet bort. Mange av disse jentene får ikke bestemme hvem de skal gifte seg med, hvor mange barn de skal få, eller når de skal få dem – det som for oss er grunnleggende reproduktive rettigheter.

Når jenter får barn, er sjansen stor for at de slutter på skolen. Da går de ikke bare glipp av verdifull undervisning som gjør at de kan lære å lese og skrive. De mister også muligheten til å forsørge seg selv, sin familie, og sjansen er liten for at de noen gang vil nå sitt fulle potensial.

Frarøvet muligheten til å fylle fem år
Å bære frem et barn i et utviklingsland er ikke som i Norge. Mens vi har tilgang på helsetjenester i verdensklasse, jevnlige kontroller og trygge, rene fødestuer med kompetent helsepersonell, kan et svangerskap og en fødsel være direkte farlig i verdens fattigste land. Særlig når den gravide selv er et barn.

830 kvinner dør hver eneste dag på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel. Bare i dag vil nesten 15 000 barn bli frarøvet muligheten til å fylle fem år. Hvert eneste år dør 5 millioner mødre og barn av sykdommer som lett kunne vært unngått.

Årsaken er at to milliarder mennesker lever i land som bruker altfor lite penger på helsetjenester, ofte så lite som en tredjedel av det som skal til for å tilby helt grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen.

Det er på tide å få alle verdens land med på en dugnad for å investere i grunnleggende helsetjenester!

Gode helsetjenester til alle

I 2015 tok jeg, sammen med Canada, FN og Verdensbanken, initiativ til et nytt verktøy for å øke helseinvesteringene i utviklingsland og for å nå bærekraftsmålet om gode helsetjenester til alle mennesker i alle land. Det virkemiddelet er GFF – den globale finansieringsfasiliteten.

Norge vertskap for påfyllingskonferansen til GFF. Målet for konferansen var å samle inn rundt én milliard amerikanske dollar til barne- og mødrehelse gjennom GFF. Representanter for nesten 20 land var tilstede, og jeg annonserte Norges bidrag på 600 millioner kroner per år til og med 2023.

Sammen nådde vi målet. Vi lyktes med å mobilisere mer enn 1 milliard dollar til bedre helsetjenester for barn, ungdommer og mødre!

Å investere i mennesker

GFF handler om å investere i mennesker. Å gi befolkningen i et utviklingsland helsetjenester, er noe av det smarteste vi kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling. En frisk befolkning kan gå på skole, jobbe og betale skatt – viktige forutsetninger for at et land en gang skal kunne klare seg uten bistand. Men viktigst av alt: En frisk befolkning kan leve gode og meningsfylte liv.

Grensen mot sorteringssamfunnet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre


Kristelig Folkepartis nestleder Kjell Ingolf Ropstad utfordret i går Ap-leder Jonas Gahr Støre og meg om hvordan vi stiller oss i forhandlinger om to viktige KrF-saker: Den såkalte «downs-paragrafen» (paragraf 2c) og fosterreduksjon.

I Høyre deler vi KrFs sterke bekymring for en utvikling mot sorteringssamfunnet, og ønsker et samfunn med muligheter for alle. Vi må legge til rette for et samfunn som tar godt vare på personer med utviklings- eller funksjonshemninger, og at familiene får hjelp. Vi er ikke enige om alt, men har forståelse for at KrF har behov for å sette sitt verdipreg på en eventuell regjeringsplattform.

I motsetning til Jonas Gahr Støre, svarte jeg derfor på KrFs utfordring.

Sakene om paragraf 2c og fosterreduksjon er vanskelige også i Høyre. Jeg er ikke overrasket over at noen i Høyre ikke ønsker å inngå den typen kompromisser. Men regjeringssamarbeid innebærer at alle må gi og få.

Kvinners rettigheter

La meg være helt tydelig: Kvinnenes rettigheter ligger fast. Samtidig må vi ta hensyn til bekymringen om et sorteringssamfunn. Jeg tror mange med meg reagerte når det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Da dette temaet ble belyst, ønsket vi ikke å åpne en stor diskusjon om endringer i abortloven. Men mange i vårt parti følte oss ikke bekvem med at Norge, som et av få land i Nord-Europa, skulle tillate abort av én frisk tvilling, der det ikke er helsemessige begrunnelser.

Jeg er enig med KrF i at vi nå bør gjøre endringer i abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Paragraf 2c – den såkalte «downs-paragrafen» – er slik den er formulert i dag en diskriminerende del av abortloven, fordi den gir en ubetinget rett til abort dersom barnet for eksempel har Downs syndrom. Jeg mener det er mulig gjennom forhandlinger å finne løsninger som fjerner dette diskriminerende elementet. Da må vi samtidig gjøre endringer slik at kvinner får ta abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig, og abortnemndene må dessuten legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer.

Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Å fjerne paragraf 2c er ikke Høyres politikk, selv om vi har ulike meninger i partiet. Dette er derimot noe vi er åpne for å forhandle om under noen klare forutsetninger. Dersom KrF får gjennomslag i eventuelle regjeringsforhandlinger med oss, vil det derfor være et tydelig resultat av at KrF får satt sitt stempel på regjeringens politikk.

Det er ingen hemmelighet at jeg personlig alltid har ment dette.

Hva mener Støre? 

Jonas Gahr Støre har ennå ikke svart på Kjell Ingolf Ropstads utfordring. Han har kun sendt sin nestleder ut for å avvise forslaget.

Hvor mener Arbeiderpartiet grensen mot sorteringssamfunnet skal gå? Jeg har ennå til gode å høre Jonas Gahr Støre reflektere over det.

Under har jeg skrevet nærmere om de to sakene – hva går de egentlig ut på, og hva er Høyre villige til å forhandle om?

Tvillingabort 

Da abortloven ble vedtatt i 1975 var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære fram. Den medisinske utviklingen har gjort at det i dag er mulig å abortere minst ett av flere fostre ved tvilling-/flerlingsvangerskap.

Abortloven sier ikke noe eksplisitt om dette. Da temaet ble satt på dagsorden, førte det til usikkerhet ved landets sykehus om hvordan loven skulle forstås. Lovavdelingen i Justisdepartementet gjorde en fortolkning av saken, slik som er riktig å gjøre når det oppstår uklarheter i hvordan en lov skal tolkes og det ikke er rettspraksis på området.

Regjeringen har ikke gjort noen endringer av abortloven eller tatt stilling til dette spørsmålet, men lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at abortloven åpner for abort av ett eller flere friske tvilling-/flerlingefostre. De slo fast følgende:

• Frem til tolvte uke gjelder kvinnens selvbestemte rett.
• Etter tolvte uke må hun søke en abortnemnd om svangerskapsavbrudd.
• Kvinnen skal ikke kunne velge fostre ut fra kjønn.

Regjeringen hadde ingen mulighet til å overprøve dette. Det ville ha krevd en lovendring i Stortinget.

Det skapte sterke reaksjoner da det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Det er også flere fra utlandet som har forsøkt å få denne type aborter i Norge, siden dette ikke er mulig eller lovlig i mange andre land.

Høyre er som nevnt åpne for å endre abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon  av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Det diskriminerende elementet i abortloven

Retten til abort etter tolvte uke forutsetter at et av de fem vilkårene i abortlovens paragraf 2 er oppfylt. Ett av vilkårene, 2c, handler om at det er stor fare for alvorlig sykdom hos barnet, noe som blant annet omfatter barn med downs syndrom.

Abortlovens hovedelementer er at før tolvte uke i svangerskapet er det hensynet til kvinnens eget valg som vektlegges: Retten til selvbestemt abort ligger fast. Etter tolvte uke legges det mer vekt på barnets egenverdi. I de tilfellene må kvinnen derfor også i dag søke abortnemdene om abort. I disse tilfellene vil det være abortnemndene som avgjør om lovens vilkår er oppfylt, selv om en vektlegger kvinnens eget ønske.

Det er flere som har reagert på at egenskaper ved fosteret, som for eksempel at det har Downs syndrom, skal være en selvstendig begrunnelse for abort. Særlig opplever personer som lever med dette i dag det som svært diskriminerende at loven vurderer deres liv som et selvstendig grunnlag for abort.

Vi ønsker å finne løsninger som fjerner det diskriminerende elementet i abortloven, hvis vi samtidig gjør endringer slik at kvinner får abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig. Abortnemdene skal samtidig legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer. Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Dette er de to spørsmålene i abortloven Høyre åpner for å forhandle om, med noen klare forutsetninger, dersom KrF velger å gå i forhandlinger med de tre partiene som sitter i regjering i dag.

Et budsjett for fremtiden

Bilde er fra et av mine besøk til  hjørnesteinsbedriften Kværner Stord.  (Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre)

Norsk økonomi skyter fart, men omstillingsbehovet er fortsatt stort. De gode tidene må brukes riktig.

Økonomisk vekst er grunnlaget for velferden. Et bærekraftig velferdssamfunn sikres best ved at veksten i økonomien over tid er større enn veksten i offentlige utgifter. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftssystemet oppmuntrer til å jobbe og investere. Forskning og utvikling må gjøre at vi griper mulighetene i teknologiutviklingen.

Best på forskning
Statsbudsjettet tar tak i både kortsiktige og langsiktige utfordringer. Noe av det viktigste er omstillingen av norsk økonomi. Derfor er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble lagt frem mandag, helt vesentlig.

Langtidsplanen angir tre områder vi skal trappe opp forskningen spesielt på de neste fire årene: Teknologiløft, forskning og utviklingsarbeid (FoU) for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Få satsinger er viktigere – og samtidig mer langsiktige – for økonomisk vekst, enn disse. En av mine ambisjoner da jeg ble statsminister, var at norsk forskning kunne hevde seg i konkurransen med de beste forskningsmiljøene i verden.

Et synlig bevis på at norske forskningsmiljøer lykkes, er at vi har nådd målet om å hente hjem minst to prosent av de konkurranseutsatte midlene fra EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020.

Digitalisering av offentlig sektor
Offentlig sektor må ta i bruk teknologi for å gi bedre digitale tjenester og bli mer effektiv. Budsjettet inneholder derfor tidenes største satsing på digitalisering. Det betyr blant store moderniseringer av IT-løsningene i NAV, og et stort IT-løft i helsetjenesten i Midt-Norge, der det skal utvikles et felles system for pasientjournaler på tvers av kommunene, fastlegene og sykehusene.

Det vil gi økt kvalitet for pasientene, en mer sømløs samhandling i helsetjenesten, og bedre pasientsikkerhet.

Styrket gjennom oljeprisfallet
Før regjeringen tiltrådte i 2013 var Høyre enige med FrP, KrF og Venstre om at omstilling var en sentral oppgave. Da oljeprisen falt, opplevde økonomien et tilbakeslag. Regjeringen investerte for å holde ledige hender i arbeid og for å få vekst i økonomien igjen. Det var viktig for oss at de kortsiktige tiltakene for å motvirke ledigheten skulle støtte oppunder den langsiktige omstillingen.

Vi kom oss ikke bare gjennom oljeprisfallet, vi kom styrket ut av det.

Fremtiden er grønn
At petroleumssektoren nå opplever gode tider er bra. Men det endrer ikke det grunnleggende faktum at aktiviteten over tid vil avta. Både begrensede reserver til utvinning og utviklingen innen fornybar energi gjør at vi trenger flere bein å stå på. Fremtidens næringsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi må øke veksten
Nettopp når det går bra i økonomien er det viktig at vi fortsetter å investere for fremtiden. Om vi endrer kurs kan den positive utviklingen stoppe opp, og i verste fall reverseres. I neste års budsjett har vi derfor mange forslag til bedre rammebetingelser for å øke vekstevnen i økonomien ytterligere og for å oppmuntre til at flere kan være med og skape verdier. Selskapsskatten reduseres. Pensjonssparingen for selvstendig næringsdrivende forbedres. Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres ytterligere.

Forskningssatsingen, skattelettene, teknologisatsingen – og mye mer, blant annet en sterk satsing på forsvar og samferdsel, gjøres med en pengebruken som ikke bidrar til økt rente eller sterkere krone, og dermed svekket konkurransekraft. Utgiftsveksten er lavere enn den økonomiske veksten.
Utsiktene for norsk økonomi fremover er gode. Men det er også mørke skyer i horisonten.

Handelskrig 
De internasjonale forholdene er ustabile og vi ser tilløp til handelskrig. Akkurat nå er utviklingen internasjonalt en større trussel mot norsk økonomi, enn hjemlige forhold.

Men av hensyn til konkurranseutsatt sektor må vi ikke drive opp kronekursen og dermed gjøre flere bedrifter ulønnsomme. Derfor må det holdes igjen på offentlige utgifter. Når vi nærmer oss en situasjon med press i arbeidsmarkedet og kamp om arbeidskraften, bør ikke det offentlige utkonkurrere de private bedriftene.

Alternative budsjetter
De neste ukene skal SV, AP og SP lage alternative budsjetter. Basert på tidligere års alternative budsjetter vet vi noe om hvordan det vil se ut. Kjøpe- og investeringskraften til privatpersoner og næringslivet vil reduseres gjennom økte skatter og avgifter. Pengene brukes på økte offentlige utgifter. Det svekker grunnlaget for den langsiktige økonomiske veksten.

Det endelige budsjettet for 2019 avhenger av forhandlingene i Stortinget. Regjeringen har lagt frem et forslag som bør være et godt utgangspunkt for forhandlinger med KrF.

Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Feil på feil på feil om sysselsetting fra Støre

I dag starter trontaledebatten i Stortinget. Debatten kalles også «opposisjonens debatt». Den innledes første dag av partiene på Stortinget. Som statsminister slipper jeg til på dag to.

For mange kan nok to fulle dager med politisk debatt bli i meste laget. For oss som liker å debattere og er opptatt av politikk er det ett av årets høydepunkt. Debatten er en mulighet til å bli kjente med flere av stortingsrepresentantene, og en mulighet for flere til å vise seg frem.

En god trontaledebatt får frem politiske forskjeller og tydeliggjør alternativene. Akkurat det siste kan kanskje bli litt vanskelig denne gang.

Det som er mindre givende å høre på er opposisjonens årlige fortellinger om hvor galt det går i landet vårt. Med alt. Ofte går det over stokk og stein.

Et favorittema for min motstander, Jonas Gahr Støre, har vært å fortelle oss at sysselsettingen går ned. I valgkampen i fjor ble han arrestert for den påstanden av Faktisk.no.

Til hans forsvar: Det var valgkamp, temperaturen var høy og utviklingen i arbeidsmarkedet hadde nettopp snudd. Men i september var han i gang igjen. Denne gang med en ny vri.

I Dagbladet 18. september stilte han til og med opp med en graf:

Faksimile Dagbladet 18. september.
Faksimile Dagbladet 18. september.

Problemet er bare at hans tall er altfor gamle. Legg merke til hvordan den røde linjen flater ut helt til høyre. Virkeligheten ser imidlertid slik ut:

Kilde: SSB.
Kilde: SSB.

Det har vært en betydelig forbedring det siste året denne regjeringen har styrt. Som figuren viser nærmer vi oss snart nivået fra 2013. Målet er å komme enda høyere, men går altså rett vei. Klart og tydelig.

En skulle kanskje tro at det å bli avslørt med feil tall to ganger gjør at man slutter med slike påstander. Men nei. På NTB i går kunne vi lese følgende:

«Støre legger til at en av de viktigste utfordringene vi står overfor er at en voksende andel av oss står utenfor arbeidslivet. Han poengterer at det ikke nevnes.»

Nei, Støre. Det nevnes ikke fordi det – fortsatt – ikke er slik! Snarere går det enda bedre enn det gjorde da du ble arrestert av faktisk.no i fjor. Se bare på denne grafen fra SSB:

Kilde: SSB.
Kilde: SSB.

Som jeg var inne på over: Det er lett å trå feil i en hektisk politisk debatt. Det gjør jeg også fra tid til annen. Jeg velger å tro at Støre ikke gjør dette bevisst.

Men det som forbauser meg er at Arbeiderpartiet er så lite i kontakt med utviklingen i det norske arbeidslivet. Hadde de hadde mer innsikt i hvordan arbeidslivet fungerer, hadde det vært lett å styre unna slike åpenbare tabber.

Og ikke minst la være å gjøre samme tabbe igjen og igjen – og igjen.

Kjenner man hvordan arbeidslivet fungerer, om vanlige folk har en jobb å gå til og hvordan folk flest har det på jobben, vil man også utvikle en politikk som løser virkelige problemer for virkelig mennesker i arbeidslivet.

På dette punktet har Arbeiderpartiet dessverre en lang vei å gå. Det er nok mer slik at de forsøker å fremstille arbeidslivet slik at det passer med deres gammeldagse politikk.

Jeg håper på en edruelig og saklig trontaledebatt de kommende to dagene. Noen tøffe slag hører med i politisk debatt. Det bidrar til å skape interesse og tydeliggjøre alternativene.

Men det er nok best å holde seg til fakta.

Det kan være greit å ha med seg følgende huskeregel når en hører på opposisjonens beskrivelser av det norske samfunnet de kommende dagene: Er det for galt til å være sant, så er det også det: Faktisk helt galt.

Fattigdom skal ikke gå i arv

Vi må bruke de gode tidene til å få flere i jobb og hjelpe familiene som sliter med lav inntekt. Gratis barnehage til flere er et tiltak som regjeringen legger frem i statsbudsjettet.

Store barneøyne og spente smil møter oss når vi kommer inn døren. Siv, Trine og jeg er på besøk i Torshovdalen barnehage for å danse BliMe-dansen og for å se hvor viktig barnehagen er for å integrere familier inn i det norske samfunn. Før vi danser forteller barna ivrig om gårsdagens tur til sentrum, og mange fine tegninger skal vises frem.

Mange tenker at barnehage er til for foreldrene, slik at de kan gå på jobb. Men sannheten er at barnehage er for barn! Fordi den legger et godt grunnlag for videre utvikling, blant annet ved å utvikle språk og sosiale ferdigheter.

Forskning viser at barn som kommer tidlig i barnehage gjør det bedre på skolen og lykkes mer i livet.

Regjeringen har allerede innført gratis barnehage (gratis kjernetid) for tre-, fire og fem-åringene. Nå utvider vi ordningen slik at også to-åringene får gratis barnehage fra 1. august 2019.

For å sikre gratis barnehage til flere foreslår samtidig at foreldre som ikke sliter med dårlig økonomi betaler en femtilapp mer i måneden fra august neste år.

Her er jeg på besøk i Torshovdalen barnehage sammen med Siv Jensen (FrP) og Trine Skei Grande (V).

I Jeløya-erklæringen pekte regjeringen ut seks store utfordringer Norge står overfor, og som vi må løse. En av disse utfordringene er å redusere fattigdom. Andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt har vært økende gjennom mange år.

Fattigdom handler ofte om at mor eller far ikke er i jobb. Derfor er det aller viktigste at flere kommer i jobb. Da må det skapes flere jobber, og vi må kvalifisere folk til jobbene. I tillegg må vi hindre at fattigdom går i arv.

Barn i lavinntektsfamilier skal ha de samme mulighetene til å skape sin egen fremtid som andre.

Regjeringen har de siste årene hatt en rekordsatsing for å hjelpe barn i lavinntektsfamilier. Behovet er imidlertid stort, og i 2019-budsjettet setter regjeringen av ytterligere 181 millioner til målrettede tiltak for disse barna.

Det betyr at vi nå bruker i underkant av 900 millioner kroner på målrettet bekjempelse av barnefattigdom.

I praksis betyr satsingen at flere familier skal få bostøtte slik at de kan skape et trygt hjem for seg og sine. Enda flere barn skal få tilbud om gratis fritidstilbud i sin kommune.

Vi styrker satsingen i by-områdene i Oslo, Drammen, Bergen, Trondheim og Stavanger. Og enda flere barn skal få reise på ferie selv om mor og far har dårlig økonomi.

Som statsminister har jeg flere år besøkt tilbudet ferie for alle – som blant annet drives av Røde Kors. Med støtte fra statsbudsjettet kan organisasjonen tilby ferietur til foreldre og barn. Det kan være mange grunner til at mor eller far ikke kan spandere ferie på familien.

Det kan være dårlig økonomi er psykiske utfordringer. Senest i sommer besøkte jeg Røde Kors/Ferie for alle på Oscarsborg – og kjørte ribb-båt med smilende barn. Slike opplevelser gjør inntrykk både på meg og på de familiene som får ferieopplevelser.

Neste år skal vi sørge for at enda flere barn og foreldre har gode ferieminner å fortelle om når høstregnet kommer.

Når vi diskuterer fattigdom handler det ofte om statistikk og hvor mye penger familiene bør få. Men mange hjelpetiltak som gratis barnehage og ferie for alle måles ikke i statistikkene. Likevel betyr tiltakene så mye i folks hverdag.

I Torshovdalen barnehage har vi danset, lest og lekt. Neste år får enda flere barn mulighet til å bli med på leken.

Bli demensvenn!


Hukommelsen er en viktig del av hverdagen vår. Enten det dreier seg om å huske koden til bankkortet, eller hente frem minner fra barndommen i hyggelige samtaler med familie og venner.

De fleste av oss har kjent på ubehaget ved «å glemme». Det kan enten være et passord, eller et tall du trenger i diskusjonen ved lunchbordet. For mange eldre blir slike opplevelser en del av hverdagen.

Mennesker som rammes av demens opplever ofte å miste nettverk når de trenger det som mest. Noen blir isolert eller trekker seg tilbake fra samfunnet, fordi de  føler seg misforstått.

Da regjeringen utviklet Demensplan 2020 fikk vi mange innspill fra personer med demens og deres pårørende på dialogmøtene vi arrangerte rundt i landet. Mange av innspillene handlet om deltakelse.

De handlet om behovet for å delta i avgjørelser om eget liv. De handlet om behovet for å delta i dagliglivet. Og om å få bruke egne ressurser og om å bli møtt med respekt og forståelse.

Derfor er et av de sentrale målene med nye planen å skape et samfunn der mennesker med demens kan delta. En av deltakerne på dialogmøtene sa det slik: «Vi har masse ressurser, unntatt hukommelse.»

Innspillene fra demensplanen har vi også tatt med oss da vi utarbeidet eldrereformen Leve Hele Livet. Mer kunnskap og mer åpenhet om sykdommen er kanskje det viktigste verktøyet for å legge til rette for mer deltakelse.

Vi arbeider målrettet med å heve kunnskapen om demens i helse- og omsorgstjenesten og i andre sektorer. Mange har blant annet fått opplæring i demensomsorg – men det er ikke nok.

Derfor er jeg veldig glad for kampanjen «Demensvenn» som skal spre kunnskap om demens og hvordan det er å leve med sykdommen. Å være demensvenn er en solidaritetserklæring til alle som er berørt av demens. Det innebærer ikke konkrete forpliktelser, utover å motta informasjon om demens og gjøre bruk av informasjonen i møte med personer som har demenssykdom.

Generalsekretær Lisbet Rugtvedt i Nasjonalforeningen for Folkehelsen.

Det er viktig, og vi kan alle bidra.

Trykk her for å bidra (Nasjonalforeningen.no)

For mange av oss vil oppleve at noen vi bryr oss om får en demenssykdom. Noen av oss vil oppleve å få den selv.

Jeg har blitt demensvenn sammen med toppseriespillerne Anne Lise Olsen (Vålerenga), Ingrid Moe Wold (LSK Kvinner), Sofie Tunes (Lyn) og og Maren Hauge (Vålerenga).

Da trenger vi mer kunnskap i samfunnet om demens, og vi trenger kampanjer som Demensvenn.

Tusen takk for invitasjonen til å være med på denne viktige kampanjen.  Bli med du også.