Et budsjett for fremtiden

Bilde er fra et av mine besøk til  hjørnesteinsbedriften Kværner Stord.  (Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre)

Norsk økonomi skyter fart, men omstillingsbehovet er fortsatt stort. De gode tidene må brukes riktig.

Økonomisk vekst er grunnlaget for velferden. Et bærekraftig velferdssamfunn sikres best ved at veksten i økonomien over tid er større enn veksten i offentlige utgifter. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftssystemet oppmuntrer til å jobbe og investere. Forskning og utvikling må gjøre at vi griper mulighetene i teknologiutviklingen.

Best på forskning
Statsbudsjettet tar tak i både kortsiktige og langsiktige utfordringer. Noe av det viktigste er omstillingen av norsk økonomi. Derfor er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble lagt frem mandag, helt vesentlig.

Langtidsplanen angir tre områder vi skal trappe opp forskningen spesielt på de neste fire årene: Teknologiløft, forskning og utviklingsarbeid (FoU) for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Få satsinger er viktigere – og samtidig mer langsiktige – for økonomisk vekst, enn disse. En av mine ambisjoner da jeg ble statsminister, var at norsk forskning kunne hevde seg i konkurransen med de beste forskningsmiljøene i verden.

Et synlig bevis på at norske forskningsmiljøer lykkes, er at vi har nådd målet om å hente hjem minst to prosent av de konkurranseutsatte midlene fra EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020.

Digitalisering av offentlig sektor
Offentlig sektor må ta i bruk teknologi for å gi bedre digitale tjenester og bli mer effektiv. Budsjettet inneholder derfor tidenes største satsing på digitalisering. Det betyr blant store moderniseringer av IT-løsningene i NAV, og et stort IT-løft i helsetjenesten i Midt-Norge, der det skal utvikles et felles system for pasientjournaler på tvers av kommunene, fastlegene og sykehusene.

Det vil gi økt kvalitet for pasientene, en mer sømløs samhandling i helsetjenesten, og bedre pasientsikkerhet.

Styrket gjennom oljeprisfallet
Før regjeringen tiltrådte i 2013 var Høyre enige med FrP, KrF og Venstre om at omstilling var en sentral oppgave. Da oljeprisen falt, opplevde økonomien et tilbakeslag. Regjeringen investerte for å holde ledige hender i arbeid og for å få vekst i økonomien igjen. Det var viktig for oss at de kortsiktige tiltakene for å motvirke ledigheten skulle støtte oppunder den langsiktige omstillingen.

Vi kom oss ikke bare gjennom oljeprisfallet, vi kom styrket ut av det.

Fremtiden er grønn
At petroleumssektoren nå opplever gode tider er bra. Men det endrer ikke det grunnleggende faktum at aktiviteten over tid vil avta. Både begrensede reserver til utvinning og utviklingen innen fornybar energi gjør at vi trenger flere bein å stå på. Fremtidens næringsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi må øke veksten
Nettopp når det går bra i økonomien er det viktig at vi fortsetter å investere for fremtiden. Om vi endrer kurs kan den positive utviklingen stoppe opp, og i verste fall reverseres. I neste års budsjett har vi derfor mange forslag til bedre rammebetingelser for å øke vekstevnen i økonomien ytterligere og for å oppmuntre til at flere kan være med og skape verdier. Selskapsskatten reduseres. Pensjonssparingen for selvstendig næringsdrivende forbedres. Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres ytterligere.

Forskningssatsingen, skattelettene, teknologisatsingen – og mye mer, blant annet en sterk satsing på forsvar og samferdsel, gjøres med en pengebruken som ikke bidrar til økt rente eller sterkere krone, og dermed svekket konkurransekraft. Utgiftsveksten er lavere enn den økonomiske veksten.
Utsiktene for norsk økonomi fremover er gode. Men det er også mørke skyer i horisonten.

Handelskrig 
De internasjonale forholdene er ustabile og vi ser tilløp til handelskrig. Akkurat nå er utviklingen internasjonalt en større trussel mot norsk økonomi, enn hjemlige forhold.

Men av hensyn til konkurranseutsatt sektor må vi ikke drive opp kronekursen og dermed gjøre flere bedrifter ulønnsomme. Derfor må det holdes igjen på offentlige utgifter. Når vi nærmer oss en situasjon med press i arbeidsmarkedet og kamp om arbeidskraften, bør ikke det offentlige utkonkurrere de private bedriftene.

Alternative budsjetter
De neste ukene skal SV, AP og SP lage alternative budsjetter. Basert på tidligere års alternative budsjetter vet vi noe om hvordan det vil se ut. Kjøpe- og investeringskraften til privatpersoner og næringslivet vil reduseres gjennom økte skatter og avgifter. Pengene brukes på økte offentlige utgifter. Det svekker grunnlaget for den langsiktige økonomiske veksten.

Det endelige budsjettet for 2019 avhenger av forhandlingene i Stortinget. Regjeringen har lagt frem et forslag som bør være et godt utgangspunkt for forhandlinger med KrF.

Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.