Norge leder an for bedre helsetjenester til verdens fattige

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen /Høyre

Vi skal bidra med tre milliarder kroner til barne- og kvinnehelse i utviklingsland.

Det er noe av det smarteste Norge kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling.

Når jenter får barn
Hver eneste dag blir 33 000 jenter under 18 år giftet bort. Mange av disse jentene får ikke bestemme hvem de skal gifte seg med, hvor mange barn de skal få, eller når de skal få dem – det som for oss er grunnleggende reproduktive rettigheter.

Når jenter får barn, er sjansen stor for at de slutter på skolen. Da går de ikke bare glipp av verdifull undervisning som gjør at de kan lære å lese og skrive. De mister også muligheten til å forsørge seg selv, sin familie, og sjansen er liten for at de noen gang vil nå sitt fulle potensial.

Frarøvet muligheten til å fylle fem år
Å bære frem et barn i et utviklingsland er ikke som i Norge. Mens vi har tilgang på helsetjenester i verdensklasse, jevnlige kontroller og trygge, rene fødestuer med kompetent helsepersonell, kan et svangerskap og en fødsel være direkte farlig i verdens fattigste land. Særlig når den gravide selv er et barn.

830 kvinner dør hver eneste dag på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel. Bare i dag vil nesten 15 000 barn bli frarøvet muligheten til å fylle fem år. Hvert eneste år dør 5 millioner mødre og barn av sykdommer som lett kunne vært unngått.

Årsaken er at to milliarder mennesker lever i land som bruker altfor lite penger på helsetjenester, ofte så lite som en tredjedel av det som skal til for å tilby helt grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen.

Det er på tide å få alle verdens land med på en dugnad for å investere i grunnleggende helsetjenester!

Gode helsetjenester til alle

I 2015 tok jeg, sammen med Canada, FN og Verdensbanken, initiativ til et nytt verktøy for å øke helseinvesteringene i utviklingsland og for å nå bærekraftsmålet om gode helsetjenester til alle mennesker i alle land. Det virkemiddelet er GFF – den globale finansieringsfasiliteten.

Norge vertskap for påfyllingskonferansen til GFF. Målet for konferansen var å samle inn rundt én milliard amerikanske dollar til barne- og mødrehelse gjennom GFF. Representanter for nesten 20 land var tilstede, og jeg annonserte Norges bidrag på 600 millioner kroner per år til og med 2023.

Sammen nådde vi målet. Vi lyktes med å mobilisere mer enn 1 milliard dollar til bedre helsetjenester for barn, ungdommer og mødre!

Å investere i mennesker

GFF handler om å investere i mennesker. Å gi befolkningen i et utviklingsland helsetjenester, er noe av det smarteste vi kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling. En frisk befolkning kan gå på skole, jobbe og betale skatt – viktige forutsetninger for at et land en gang skal kunne klare seg uten bistand. Men viktigst av alt: En frisk befolkning kan leve gode og meningsfylte liv.

Grensen mot sorteringssamfunnet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre


Kristelig Folkepartis nestleder Kjell Ingolf Ropstad utfordret i går Ap-leder Jonas Gahr Støre og meg om hvordan vi stiller oss i forhandlinger om to viktige KrF-saker: Den såkalte «downs-paragrafen» (paragraf 2c) og fosterreduksjon.

I Høyre deler vi KrFs sterke bekymring for en utvikling mot sorteringssamfunnet, og ønsker et samfunn med muligheter for alle. Vi må legge til rette for et samfunn som tar godt vare på personer med utviklings- eller funksjonshemninger, og at familiene får hjelp. Vi er ikke enige om alt, men har forståelse for at KrF har behov for å sette sitt verdipreg på en eventuell regjeringsplattform.

I motsetning til Jonas Gahr Støre, svarte jeg derfor på KrFs utfordring.

Sakene om paragraf 2c og fosterreduksjon er vanskelige også i Høyre. Jeg er ikke overrasket over at noen i Høyre ikke ønsker å inngå den typen kompromisser. Men regjeringssamarbeid innebærer at alle må gi og få.

Kvinners rettigheter

La meg være helt tydelig: Kvinnenes rettigheter ligger fast. Samtidig må vi ta hensyn til bekymringen om et sorteringssamfunn. Jeg tror mange med meg reagerte når det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Da dette temaet ble belyst, ønsket vi ikke å åpne en stor diskusjon om endringer i abortloven. Men mange i vårt parti følte oss ikke bekvem med at Norge, som et av få land i Nord-Europa, skulle tillate abort av én frisk tvilling, der det ikke er helsemessige begrunnelser.

Jeg er enig med KrF i at vi nå bør gjøre endringer i abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Paragraf 2c – den såkalte «downs-paragrafen» – er slik den er formulert i dag en diskriminerende del av abortloven, fordi den gir en ubetinget rett til abort dersom barnet for eksempel har Downs syndrom. Jeg mener det er mulig gjennom forhandlinger å finne løsninger som fjerner dette diskriminerende elementet. Da må vi samtidig gjøre endringer slik at kvinner får ta abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig, og abortnemndene må dessuten legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer.

Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Å fjerne paragraf 2c er ikke Høyres politikk, selv om vi har ulike meninger i partiet. Dette er derimot noe vi er åpne for å forhandle om under noen klare forutsetninger. Dersom KrF får gjennomslag i eventuelle regjeringsforhandlinger med oss, vil det derfor være et tydelig resultat av at KrF får satt sitt stempel på regjeringens politikk.

Det er ingen hemmelighet at jeg personlig alltid har ment dette.

Hva mener Støre? 

Jonas Gahr Støre har ennå ikke svart på Kjell Ingolf Ropstads utfordring. Han har kun sendt sin nestleder ut for å avvise forslaget.

Hvor mener Arbeiderpartiet grensen mot sorteringssamfunnet skal gå? Jeg har ennå til gode å høre Jonas Gahr Støre reflektere over det.

Under har jeg skrevet nærmere om de to sakene – hva går de egentlig ut på, og hva er Høyre villige til å forhandle om?

Tvillingabort 

Da abortloven ble vedtatt i 1975 var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære fram. Den medisinske utviklingen har gjort at det i dag er mulig å abortere minst ett av flere fostre ved tvilling-/flerlingsvangerskap.

Abortloven sier ikke noe eksplisitt om dette. Da temaet ble satt på dagsorden, førte det til usikkerhet ved landets sykehus om hvordan loven skulle forstås. Lovavdelingen i Justisdepartementet gjorde en fortolkning av saken, slik som er riktig å gjøre når det oppstår uklarheter i hvordan en lov skal tolkes og det ikke er rettspraksis på området.

Regjeringen har ikke gjort noen endringer av abortloven eller tatt stilling til dette spørsmålet, men lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at abortloven åpner for abort av ett eller flere friske tvilling-/flerlingefostre. De slo fast følgende:

• Frem til tolvte uke gjelder kvinnens selvbestemte rett.
• Etter tolvte uke må hun søke en abortnemnd om svangerskapsavbrudd.
• Kvinnen skal ikke kunne velge fostre ut fra kjønn.

Regjeringen hadde ingen mulighet til å overprøve dette. Det ville ha krevd en lovendring i Stortinget.

Det skapte sterke reaksjoner da det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Det er også flere fra utlandet som har forsøkt å få denne type aborter i Norge, siden dette ikke er mulig eller lovlig i mange andre land.

Høyre er som nevnt åpne for å endre abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon  av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Det diskriminerende elementet i abortloven

Retten til abort etter tolvte uke forutsetter at et av de fem vilkårene i abortlovens paragraf 2 er oppfylt. Ett av vilkårene, 2c, handler om at det er stor fare for alvorlig sykdom hos barnet, noe som blant annet omfatter barn med downs syndrom.

Abortlovens hovedelementer er at før tolvte uke i svangerskapet er det hensynet til kvinnens eget valg som vektlegges: Retten til selvbestemt abort ligger fast. Etter tolvte uke legges det mer vekt på barnets egenverdi. I de tilfellene må kvinnen derfor også i dag søke abortnemdene om abort. I disse tilfellene vil det være abortnemndene som avgjør om lovens vilkår er oppfylt, selv om en vektlegger kvinnens eget ønske.

Det er flere som har reagert på at egenskaper ved fosteret, som for eksempel at det har Downs syndrom, skal være en selvstendig begrunnelse for abort. Særlig opplever personer som lever med dette i dag det som svært diskriminerende at loven vurderer deres liv som et selvstendig grunnlag for abort.

Vi ønsker å finne løsninger som fjerner det diskriminerende elementet i abortloven, hvis vi samtidig gjør endringer slik at kvinner får abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig. Abortnemdene skal samtidig legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer. Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Dette er de to spørsmålene i abortloven Høyre åpner for å forhandle om, med noen klare forutsetninger, dersom KrF velger å gå i forhandlinger med de tre partiene som sitter i regjering i dag.

Et budsjett for fremtiden

Bilde er fra et av mine besøk til  hjørnesteinsbedriften Kværner Stord.  (Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre)

Norsk økonomi skyter fart, men omstillingsbehovet er fortsatt stort. De gode tidene må brukes riktig.

Økonomisk vekst er grunnlaget for velferden. Et bærekraftig velferdssamfunn sikres best ved at veksten i økonomien over tid er større enn veksten i offentlige utgifter. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftssystemet oppmuntrer til å jobbe og investere. Forskning og utvikling må gjøre at vi griper mulighetene i teknologiutviklingen.

Best på forskning
Statsbudsjettet tar tak i både kortsiktige og langsiktige utfordringer. Noe av det viktigste er omstillingen av norsk økonomi. Derfor er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble lagt frem mandag, helt vesentlig.

Langtidsplanen angir tre områder vi skal trappe opp forskningen spesielt på de neste fire årene: Teknologiløft, forskning og utviklingsarbeid (FoU) for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Få satsinger er viktigere – og samtidig mer langsiktige – for økonomisk vekst, enn disse. En av mine ambisjoner da jeg ble statsminister, var at norsk forskning kunne hevde seg i konkurransen med de beste forskningsmiljøene i verden.

Et synlig bevis på at norske forskningsmiljøer lykkes, er at vi har nådd målet om å hente hjem minst to prosent av de konkurranseutsatte midlene fra EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020.

Digitalisering av offentlig sektor
Offentlig sektor må ta i bruk teknologi for å gi bedre digitale tjenester og bli mer effektiv. Budsjettet inneholder derfor tidenes største satsing på digitalisering. Det betyr blant store moderniseringer av IT-løsningene i NAV, og et stort IT-løft i helsetjenesten i Midt-Norge, der det skal utvikles et felles system for pasientjournaler på tvers av kommunene, fastlegene og sykehusene.

Det vil gi økt kvalitet for pasientene, en mer sømløs samhandling i helsetjenesten, og bedre pasientsikkerhet.

Styrket gjennom oljeprisfallet
Før regjeringen tiltrådte i 2013 var Høyre enige med FrP, KrF og Venstre om at omstilling var en sentral oppgave. Da oljeprisen falt, opplevde økonomien et tilbakeslag. Regjeringen investerte for å holde ledige hender i arbeid og for å få vekst i økonomien igjen. Det var viktig for oss at de kortsiktige tiltakene for å motvirke ledigheten skulle støtte oppunder den langsiktige omstillingen.

Vi kom oss ikke bare gjennom oljeprisfallet, vi kom styrket ut av det.

Fremtiden er grønn
At petroleumssektoren nå opplever gode tider er bra. Men det endrer ikke det grunnleggende faktum at aktiviteten over tid vil avta. Både begrensede reserver til utvinning og utviklingen innen fornybar energi gjør at vi trenger flere bein å stå på. Fremtidens næringsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi må øke veksten
Nettopp når det går bra i økonomien er det viktig at vi fortsetter å investere for fremtiden. Om vi endrer kurs kan den positive utviklingen stoppe opp, og i verste fall reverseres. I neste års budsjett har vi derfor mange forslag til bedre rammebetingelser for å øke vekstevnen i økonomien ytterligere og for å oppmuntre til at flere kan være med og skape verdier. Selskapsskatten reduseres. Pensjonssparingen for selvstendig næringsdrivende forbedres. Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres ytterligere.

Forskningssatsingen, skattelettene, teknologisatsingen – og mye mer, blant annet en sterk satsing på forsvar og samferdsel, gjøres med en pengebruken som ikke bidrar til økt rente eller sterkere krone, og dermed svekket konkurransekraft. Utgiftsveksten er lavere enn den økonomiske veksten.
Utsiktene for norsk økonomi fremover er gode. Men det er også mørke skyer i horisonten.

Handelskrig 
De internasjonale forholdene er ustabile og vi ser tilløp til handelskrig. Akkurat nå er utviklingen internasjonalt en større trussel mot norsk økonomi, enn hjemlige forhold.

Men av hensyn til konkurranseutsatt sektor må vi ikke drive opp kronekursen og dermed gjøre flere bedrifter ulønnsomme. Derfor må det holdes igjen på offentlige utgifter. Når vi nærmer oss en situasjon med press i arbeidsmarkedet og kamp om arbeidskraften, bør ikke det offentlige utkonkurrere de private bedriftene.

Alternative budsjetter
De neste ukene skal SV, AP og SP lage alternative budsjetter. Basert på tidligere års alternative budsjetter vet vi noe om hvordan det vil se ut. Kjøpe- og investeringskraften til privatpersoner og næringslivet vil reduseres gjennom økte skatter og avgifter. Pengene brukes på økte offentlige utgifter. Det svekker grunnlaget for den langsiktige økonomiske veksten.

Det endelige budsjettet for 2019 avhenger av forhandlingene i Stortinget. Regjeringen har lagt frem et forslag som bør være et godt utgangspunkt for forhandlinger med KrF.

Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Feil på feil på feil om sysselsetting fra Støre

I dag starter trontaledebatten i Stortinget. Debatten kalles også «opposisjonens debatt». Den innledes første dag av partiene på Stortinget. Som statsminister slipper jeg til på dag to.

For mange kan nok to fulle dager med politisk debatt bli i meste laget. For oss som liker å debattere og er opptatt av politikk er det ett av årets høydepunkt. Debatten er en mulighet til å bli kjente med flere av stortingsrepresentantene, og en mulighet for flere til å vise seg frem.

En god trontaledebatt får frem politiske forskjeller og tydeliggjør alternativene. Akkurat det siste kan kanskje bli litt vanskelig denne gang.

Det som er mindre givende å høre på er opposisjonens årlige fortellinger om hvor galt det går i landet vårt. Med alt. Ofte går det over stokk og stein.

Et favorittema for min motstander, Jonas Gahr Støre, har vært å fortelle oss at sysselsettingen går ned. I valgkampen i fjor ble han arrestert for den påstanden av Faktisk.no.

Til hans forsvar: Det var valgkamp, temperaturen var høy og utviklingen i arbeidsmarkedet hadde nettopp snudd. Men i september var han i gang igjen. Denne gang med en ny vri.

I Dagbladet 18. september stilte han til og med opp med en graf:

Faksimile Dagbladet 18. september.
Faksimile Dagbladet 18. september.

Problemet er bare at hans tall er altfor gamle. Legg merke til hvordan den røde linjen flater ut helt til høyre. Virkeligheten ser imidlertid slik ut:

Kilde: SSB.
Kilde: SSB.

Det har vært en betydelig forbedring det siste året denne regjeringen har styrt. Som figuren viser nærmer vi oss snart nivået fra 2013. Målet er å komme enda høyere, men går altså rett vei. Klart og tydelig.

En skulle kanskje tro at det å bli avslørt med feil tall to ganger gjør at man slutter med slike påstander. Men nei. På NTB i går kunne vi lese følgende:

«Støre legger til at en av de viktigste utfordringene vi står overfor er at en voksende andel av oss står utenfor arbeidslivet. Han poengterer at det ikke nevnes.»

Nei, Støre. Det nevnes ikke fordi det – fortsatt – ikke er slik! Snarere går det enda bedre enn det gjorde da du ble arrestert av faktisk.no i fjor. Se bare på denne grafen fra SSB:

Kilde: SSB.
Kilde: SSB.

Som jeg var inne på over: Det er lett å trå feil i en hektisk politisk debatt. Det gjør jeg også fra tid til annen. Jeg velger å tro at Støre ikke gjør dette bevisst.

Men det som forbauser meg er at Arbeiderpartiet er så lite i kontakt med utviklingen i det norske arbeidslivet. Hadde de hadde mer innsikt i hvordan arbeidslivet fungerer, hadde det vært lett å styre unna slike åpenbare tabber.

Og ikke minst la være å gjøre samme tabbe igjen og igjen – og igjen.

Kjenner man hvordan arbeidslivet fungerer, om vanlige folk har en jobb å gå til og hvordan folk flest har det på jobben, vil man også utvikle en politikk som løser virkelige problemer for virkelig mennesker i arbeidslivet.

På dette punktet har Arbeiderpartiet dessverre en lang vei å gå. Det er nok mer slik at de forsøker å fremstille arbeidslivet slik at det passer med deres gammeldagse politikk.

Jeg håper på en edruelig og saklig trontaledebatt de kommende to dagene. Noen tøffe slag hører med i politisk debatt. Det bidrar til å skape interesse og tydeliggjøre alternativene.

Men det er nok best å holde seg til fakta.

Det kan være greit å ha med seg følgende huskeregel når en hører på opposisjonens beskrivelser av det norske samfunnet de kommende dagene: Er det for galt til å være sant, så er det også det: Faktisk helt galt.

Fattigdom skal ikke gå i arv

Vi må bruke de gode tidene til å få flere i jobb og hjelpe familiene som sliter med lav inntekt. Gratis barnehage til flere er et tiltak som regjeringen legger frem i statsbudsjettet.

Store barneøyne og spente smil møter oss når vi kommer inn døren. Siv, Trine og jeg er på besøk i Torshovdalen barnehage for å danse BliMe-dansen og for å se hvor viktig barnehagen er for å integrere familier inn i det norske samfunn. Før vi danser forteller barna ivrig om gårsdagens tur til sentrum, og mange fine tegninger skal vises frem.

Mange tenker at barnehage er til for foreldrene, slik at de kan gå på jobb. Men sannheten er at barnehage er for barn! Fordi den legger et godt grunnlag for videre utvikling, blant annet ved å utvikle språk og sosiale ferdigheter.

Forskning viser at barn som kommer tidlig i barnehage gjør det bedre på skolen og lykkes mer i livet.

Regjeringen har allerede innført gratis barnehage (gratis kjernetid) for tre-, fire og fem-åringene. Nå utvider vi ordningen slik at også to-åringene får gratis barnehage fra 1. august 2019.

For å sikre gratis barnehage til flere foreslår samtidig at foreldre som ikke sliter med dårlig økonomi betaler en femtilapp mer i måneden fra august neste år.

Her er jeg på besøk i Torshovdalen barnehage sammen med Siv Jensen (FrP) og Trine Skei Grande (V).

I Jeløya-erklæringen pekte regjeringen ut seks store utfordringer Norge står overfor, og som vi må løse. En av disse utfordringene er å redusere fattigdom. Andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt har vært økende gjennom mange år.

Fattigdom handler ofte om at mor eller far ikke er i jobb. Derfor er det aller viktigste at flere kommer i jobb. Da må det skapes flere jobber, og vi må kvalifisere folk til jobbene. I tillegg må vi hindre at fattigdom går i arv.

Barn i lavinntektsfamilier skal ha de samme mulighetene til å skape sin egen fremtid som andre.

Regjeringen har de siste årene hatt en rekordsatsing for å hjelpe barn i lavinntektsfamilier. Behovet er imidlertid stort, og i 2019-budsjettet setter regjeringen av ytterligere 181 millioner til målrettede tiltak for disse barna.

Det betyr at vi nå bruker i underkant av 900 millioner kroner på målrettet bekjempelse av barnefattigdom.

I praksis betyr satsingen at flere familier skal få bostøtte slik at de kan skape et trygt hjem for seg og sine. Enda flere barn skal få tilbud om gratis fritidstilbud i sin kommune.

Vi styrker satsingen i by-områdene i Oslo, Drammen, Bergen, Trondheim og Stavanger. Og enda flere barn skal få reise på ferie selv om mor og far har dårlig økonomi.

Som statsminister har jeg flere år besøkt tilbudet ferie for alle – som blant annet drives av Røde Kors. Med støtte fra statsbudsjettet kan organisasjonen tilby ferietur til foreldre og barn. Det kan være mange grunner til at mor eller far ikke kan spandere ferie på familien.

Det kan være dårlig økonomi er psykiske utfordringer. Senest i sommer besøkte jeg Røde Kors/Ferie for alle på Oscarsborg – og kjørte ribb-båt med smilende barn. Slike opplevelser gjør inntrykk både på meg og på de familiene som får ferieopplevelser.

Neste år skal vi sørge for at enda flere barn og foreldre har gode ferieminner å fortelle om når høstregnet kommer.

Når vi diskuterer fattigdom handler det ofte om statistikk og hvor mye penger familiene bør få. Men mange hjelpetiltak som gratis barnehage og ferie for alle måles ikke i statistikkene. Likevel betyr tiltakene så mye i folks hverdag.

I Torshovdalen barnehage har vi danset, lest og lekt. Neste år får enda flere barn mulighet til å bli med på leken.

Bli demensvenn!


Hukommelsen er en viktig del av hverdagen vår. Enten det dreier seg om å huske koden til bankkortet, eller hente frem minner fra barndommen i hyggelige samtaler med familie og venner.

De fleste av oss har kjent på ubehaget ved «å glemme». Det kan enten være et passord, eller et tall du trenger i diskusjonen ved lunchbordet. For mange eldre blir slike opplevelser en del av hverdagen.

Mennesker som rammes av demens opplever ofte å miste nettverk når de trenger det som mest. Noen blir isolert eller trekker seg tilbake fra samfunnet, fordi de  føler seg misforstått.

Da regjeringen utviklet Demensplan 2020 fikk vi mange innspill fra personer med demens og deres pårørende på dialogmøtene vi arrangerte rundt i landet. Mange av innspillene handlet om deltakelse.

De handlet om behovet for å delta i avgjørelser om eget liv. De handlet om behovet for å delta i dagliglivet. Og om å få bruke egne ressurser og om å bli møtt med respekt og forståelse.

Derfor er et av de sentrale målene med nye planen å skape et samfunn der mennesker med demens kan delta. En av deltakerne på dialogmøtene sa det slik: «Vi har masse ressurser, unntatt hukommelse.»

Innspillene fra demensplanen har vi også tatt med oss da vi utarbeidet eldrereformen Leve Hele Livet. Mer kunnskap og mer åpenhet om sykdommen er kanskje det viktigste verktøyet for å legge til rette for mer deltakelse.

Vi arbeider målrettet med å heve kunnskapen om demens i helse- og omsorgstjenesten og i andre sektorer. Mange har blant annet fått opplæring i demensomsorg – men det er ikke nok.

Derfor er jeg veldig glad for kampanjen «Demensvenn» som skal spre kunnskap om demens og hvordan det er å leve med sykdommen. Å være demensvenn er en solidaritetserklæring til alle som er berørt av demens. Det innebærer ikke konkrete forpliktelser, utover å motta informasjon om demens og gjøre bruk av informasjonen i møte med personer som har demenssykdom.

Generalsekretær Lisbet Rugtvedt i Nasjonalforeningen for Folkehelsen.

Det er viktig, og vi kan alle bidra.

Trykk her for å bidra (Nasjonalforeningen.no)

For mange av oss vil oppleve at noen vi bryr oss om får en demenssykdom. Noen av oss vil oppleve å få den selv.

Jeg har blitt demensvenn sammen med toppseriespillerne Anne Lise Olsen (Vålerenga), Ingrid Moe Wold (LSK Kvinner), Sofie Tunes (Lyn) og og Maren Hauge (Vålerenga).

Da trenger vi mer kunnskap i samfunnet om demens, og vi trenger kampanjer som Demensvenn.

Tusen takk for invitasjonen til å være med på denne viktige kampanjen.  Bli med du også.

Bedre tidlig innsats

Erna Solberg besøker Jar Skole..Foto.

Nye regler gir skolebarn tettere oppfølging og tidligere hjelp.

Snart skal 600 000 barn og unge gå inn skoleporten igjen. Foreldre skal følge 300 000 barn i barnehagen. For mange barn blir dette deres første dag i skolen og barnehagen. Mange gleder seg, og mange er nok også spente. Vår jobb er å sørge for gode barnehager der barn blir sett og trives, og en god skole som gir elevene kunnskap for livet etter skolen og fremtidens arbeidsliv.

Etter snart fem år med borgerlig styre er skolen på rett vei. Elevene lærer mer, er mer tilstede og flere fullfører videregående. Økte karakterkrav til lærerutdanningen, krav til faglig fordypning og en historisk satsing på videreutdanning, gjør at elevene oftere møter trygge og faglig sterke lærere.

Vi er godt i gang, men ikke i mål. Flere forbedringer vil komme. Over sommeren har det også trådt i kraft flere regler og satsinger som sikrer at det bygges et sterkere lag rundt barna.

I dag er det store forskjeller i kvaliteten og bemanningen i barnehagene. Oppfølgingen av barna varierer. Derfor innfører vi en helt ny nasjonal minstenorm for bemanningen, et skjerpet krav til pedagogisk bemanning, og språkkrav til de som vil jobbe i barnehagen. Når foreldre leverer i barnehagen, skal de være trygge på at barnet deres blir møtt med varme og omsorg av mange nok ansatte. De ansatte må også ha riktig kompetanse og erfaring slik at barnet får utvikle og utfolde seg i lek og språk. Den skjerpete pedagognormen vil øke andelen barnehagelærere fra 38 til 43 prosent av de ansatte. Dette vil gi alle barn god oppfølging uavhengig av hvilken barnehage de går i.

Barn er ekstra sårbare når de går fra barnehagen til skolen. Det er viktig at de og foreldrene opplever overgangen som trygg og god. Undersøkelser viser at en del kommuner mangler rutiner for overgangen. Derfor innfører vi en helt ny samarbeidsplikt for skole- og barnehageeiere. Kommunene skal sørge for at det blir utarbeidet lokale planer, og det skal tas særlig hensyn til barn med særlige behov. Når lærerne allerede første skoledag kjenner hvilke erfaringer barna har med seg fra barnehagen, blir det lettere å sikre en god skolestart.

Elever som sliter, må få hjelp tidlig i skoleløpet, slik at de ikke bli hengende etter. Ingen elever skal slutte å rekke opp hånda. Derfor innfører vi en plikt for skolene til å gi intensiv opplæring til elever på 1.-4. trinn som strever med lesing, skriving og regning. Vårt mål er at ingen elever skal gå ut av grunnskolen uten disse grunnleggende ferdighetene.

Samtidig innfører vi sammen med KrF en nasjonal norm for lærertetthet. Det vil gi flere lærere i skolen, og en større mulighet for å gi mer hjelp til elevene, særlig for de som trenger det mest. Fra høsten blir det maksimalt 16 elever per lærer på 1.-4. trinn og maksimalt 21 elever på 5.–10. trinn.

Tidlig innsats handler også om å fange opp elever som opplever mobbing, vanskelige familiesituasjoner eller psykiske plager. Vi skal gi dem den hjelpen de trenger. Fra høsten får derfor skolen en plikt til å samarbeide med relevante kommunale tjenester når de skal følge opp elevene. Vi etablerer også en nasjonal ordning med mobbeombud i alle fylker. Ombudene vil styrke det lokale arbeidet mot mobbing i barnehager og skoler, og gi raskere hjelp til elever og barn som utsettes for mobbing.

Norge er et åpent samfunn der vi ser ansiktene til hverandre, slik skal det fortsette å være. Åpen kommunikasjon med barn, elever, studenter og nyankomne innvandrere er også avgjørende for et godt læringsmiljø. Derfor innfører vi et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i all undervisning, også blant ansatte i barnehagen.

Bedre tidlig innsats står ikke i veien for forbedringer også for de som er ferdig med grunnskolen. Vi fortsetter satsingen på yrkesfag. For selv om stadig flere fullfører, er det fortsatt for mange som faller fra. Vi jobber med en omfattende fornyelse av yrkesfagutdanningen. Det skal gi elevene tidligere spesialisering i faget de skal jobbe med. Vi fortsetter også arbeidet med å skaffe flere læreplasser, slik at flere kan gjennomføre utdanningen og få fagbrev. I tillegg innfører vi denne høsten en helt ny ordning: Fagbrev på jobb. Den gjør det mulig for ufaglærte å ta fagbrev mens de står i yrker som de nesten er kvalifiserte for.
Har du et barn som starter i skolen denne høsten, er du kanskje mest opptatt av hvem barnet ditt begynner sammen med, eller hvilken lærer barnet får. Dette er selvfølgelig viktig. Men satsingene som vi innførte 1. august viser at barnehage, grunnskole og videregående skole henger sammen. Med bemannings- og pedagognorm, tidlig innsats, bedre samarbeid og engasjerte ansatte og lærere legger vi til rette for en barnehage som ser hvert enkelt barn, og en skole som gir barna bedre opplæring. Vi bygger rett og slett et sterkere lag rundt barna.

Ingen 43-timers uke

Mitt mål er at vi skal unngå å måtte jobbe mer i fremtiden, samtidig som vi bevarer et bærekraftig velferdssamfunn.

I går holdt jeg et foredrag for norske journalister som først og fremst handlet om den økonomiske bærekraften til velferdssamfunnet. Der pekte jeg på beregninger som viser at for å bevare et økonomisk bærekraftig velferdssamfunn, må vi få flere i jobb.

Veldig forenklet så pekte jeg på følgende: Hvis vi ikke lykkes med å få flere i jobb, og ønsker å ha råd til gode velferdstjenester også i fremtiden, må de som er i arbeid jobbe flere timer i uken enn i dag. Finansdepartementet har regnet seg frem til at det i 2060 er snakk om 43 timers arbeidsuker, hvis vi ikke gjør noe for å få flere i jobb og/eller øker produktiviteten i offentlig sektor. Men det skal vi.

At vi skal gjøre noe var selve poenget i foredraget mitt: Vi handler, nettopp for å unngå at de som er i arbeid, må jobbe flere timer i uken. Dette er en stor og viktig problemstilling som ansvarlige politikere er nødt til å kunne diskutere på et saklig grunnlag, uten å aktivt gå inn for å misforstå hverandre.

Fordi vi ikke ønsker at arbeidstiden skal øke, jobber regjeringen for å få flere inn i arbeidslivet og for at vi kan få mer velferd med mindre ressurser. Den gode nyheten er at andelen av oss som jobber, faktisk er økende, etter at pilene har pekt i feil retning i nesten ti år.

At pilene nå peker riktig retning skyldes mange ting. Blant annet handler det om tiltak for å hindre at folk som starter på sosiale ytelser fordi de er syke eller arbeidsledige, til slutt handler på varige stønader og aldri kommer tilbake i arbeidslivet. Altså må vi stille krav om aktivitet til mennesker som ikke er for syke til å jobbe. Og de som er syke, må få bedre oppfølging for å forhindre at sykdommen utvikler seg til noe som gjør at de faller varig ut av arbeidslivet. I tillegg handler det om gode ordninger for å hjelpe folk å få en kompetanse som gjør at de kommer seg inn i arbeidsmarkedet.

Å få flest mulig i arbeid er viktig av to årsaker: For det første av hensyn til velferdssamfunnets økonomiske bærekraft, men også fordi det er avgjørende for å bevare et samfunn med små forskjeller. Det siste er et viktig element i den sosiale bærekraften i samfunnet vårt.

Den økonomiske bærekraften utfordres på sikt av følgende:

  • En større andel av befolkningen blir pensjonister. Det betyr at det er færre yrkesaktive per pensjonist, som skal betale for pensjonene. Mens det i 1970 var 10 personer i alderen mellom 20-66 som skulle betale pensjonen for to personer over 67 år, vil 10 personer i 2060 måtte betale pensjonen til mer enn fire personer.
  • Aktiviteten i olje- og gassektoren vil ikke skape like store verdier og like mange arbeidsplasser i fremtiden.
  • Oljefondets verdi, relativt til størrelsen på offentlige utgifter, vil gå ned.

Derfor må vi få flere i arbeid og vi må løse oppgaver på en smartere måte. Regjeringen jobber mye med dette. Blant annet så har vi:

  • Økt satsingen på forskning og utvikling knyttet til teknologi. Slik at det kan jobbes smartere og skapes større verdier.
  • Satt noen av landets smarteste hoder til å hjelpe oss å forstå hvilken kompetanse arbeidstakerne trenger i fremtiden, slik at vi kan bygge et utdanningssystem som gir dem den nødvendige kompetansen. Vi er allerede i gang med å bygge et arbeidsliv som skal sikre at ingen går ut på dato, fordi det er mulig å lære hele livet.
  • Forhandlet frem en ny offentlig tjenestepensjon, som bedrer insentivene til å stå lenger i arbeid også for ansatte i offentlig sektor.
  • Stilt krav om aktivitet for unge sosialhjelpsmottakere, slik at de ikke ender på varig trygd.

Men målet vårt er å få gjort mer. Vi ønsker blant annet å:

  • Få flere kvinner over i heltidsstillinger.
  • Sikre bedre integrering av innvandrere, slik at de også deltar i arbeidslivet – helst på lik linje med befolkningen for øvrig.
  • Legge til rette for at eldre som kan og ønsker å jobbe lenger, gjør det.
  • Øke andelen som fullfører videregående.
  • Ha en inkluderingsdugnad, hvor privat og offentlig sektor samarbeider om å gi mennesker med hull i CVen en mulighet i arbeidslivet.

Dette er ikke dekkende for alt vi har gjort eller ønsker å gjøre, men det gir et bilde av bredden av tiltak vi jobber med.

Utgangspunktet vårt for å få flere i arbeid er godt. Prognosene tilsier at vi vil oppleve økt økonomisk vekst og større behov for arbeidskraft fremover. Under forrige økonomiske opptur gikk mesteparten av jobbene som ble skapt til utenlandsk arbeidskraft. Denne gangen må vi jobbe sammen for at en større andel går til de som står utenfor arbeidslivet. Da styrker vi både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

EØS sikrer norsk velferd

Faller EØS-avtalen bort, vil ledigheten øke, verdiskapingen synke og velferden svekkes.

EØS-avtalen dreier seg om mer enn handel og markedsadgang. Avtaleverket sikrer oss like rettigheter som forbrukere når vi handler varer og tjenester. Det gjør at vi fremfor 31 ulike nasjonale regelverk om en vare eller tjeneste, har ett. Noe som er forenklende for både næringsliv og forbrukere.

Den gir også norske borgere rettigheter til å bo, reise, jobbe, studere og få helsehjelp i EØS-området. Det er EU som har sikret at tidligere sjokkregninger på mobilbruk på ferie nå er historie, ikke mobilselskapene.

Gjennom avtalen får vi tilgang til EUs indre marked. Dermed utvides hjemmemarkedet til norske bedrifter fra fem til 500 millioner personer, og fra i underkant av 300.000 til over 26 millioner foretak. Vi eksporterte varer og tjenester til EØS-området for nærmere 280 milliarder kroner i 2017.

Cirka 80 prosent av all vår eksport går til EØS-området. EØS-avtalen gir norske bedrifter rett til å delta i offentlige anskaffelser i det indre marked. Disse anskaffelsene har en verdi på cirka 420 milliarder euro per år. Europa er også det viktigste markedet for norsk skipsfart.

Dersom EØS-avtalen faller bort, vil vår handelsrelasjon med EU bygge på handelsavtalen med EF fra 1973 og WTO. Handelsavtalen fra 1973 er en gammeldags handelsavtale med et svært begrenset virkeområde. Den regulerer bare handel med produkter – i praksis industrivarer.

De generelle WTO-bestemmelsene gir også norske forbrukere og bedrifter vesentlige dårligere vilkår enn EØS-avtalen.

I praksis betyr det at norsk næringsliv vil møte helt andre barrierer i Europa. For eksempel vil over 200 vogntog med sjømat som daglig passerer grensen til EU, bli gjenstand for EUs veterinærkrav og full grensekontroll.

Alle varepartier som skal inn i EU må få utstedt helsesertifikater. Det vil gi økte kostnader og ventetid. Norske bedrifter vil ikke kunne delta i offentlige anskaffelser.

Skjer dette, vil konsekvensene for norsk næringsliv være katastrofale. Norge er et lite land som har bygget sin velferd på handel med andre land. I en tid med reell fare for handelskrig blir derfor en avtale med vårt suverent største marked enda viktigere.

Det så vi da Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker sa at Norge ikke vil rammes av en straffetoll på stål og aluminium, som kan ilegges andre land utenfor EU.

EØS-avtalen kan falle bort på to måter. Enten ved at Norge sier den opp, eller ved at vi ved å si nei til rettsakter fra EU gjennom reservasjonsretten, opplever at hele EØS-avtalen eller området det gjelder settes ut av spill. Det vil ha større konsekvenser enn at ting forblir som i dag.

At Norge sier opp EØS er lite sannsynlig. Jeg er mer bekymret for at det er sterkere tendenser til politisk bevegelse i retning av å bruke reservasjonsretten.

Erfaringene fra brexit så langt tilsier at hvis vi legger ned veto, vil det få store konsekvenser. EU aksepterer ikke at Storbritannia plukker noen rettigheter som de ønsker, samtidig som de ikke vil akseptere de plikter som følger med.

Et forpliktende samarbeid innebærer både rettigheter og plikter – dette gjelder også for Norge.

Derfor bekymrer det meg at ulike partier er i bevegelse om EØS. Flere partier har varslet motstand mot EUs fjerde jernbanepakke og planene om et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå. Jernbanepakken er et godt eksempel på hva slags Europa vi har takket være EU.

Mens man tidligere bevisst bygget jernbanen for at det skulle være vanskelig å kjøre tog mellom land, av frykt for militær invasjon, vil man nå gå motsatt vei. Effekten blir at tog kan konkurrere med fly som et effektivt reisemiddel på kontinentet, på en helt annen måte enn før. Noe som vil bidra til lavere utslipp av klimagasser.

Derfor skal man blant annet implementere standardiserte tekniske løsninger. Den andre delen av jernbanepakken handler om å avholde konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester. I Norge har vi erfaring med dette på Gjøvikbanen.

Transportøkonomisk institutt konkluderte allerede i 2010 med at det ga lavere kostnader for det offentlige og bedre tilbud til passasjerene, uten at det gikk på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser.

Et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå kan bli et godt bidrag til å bekjempe grensekryssende arbeidslivskriminalitet. Likevel er det varslet motstand også mot dette.

Tidligere var det bred konsensus om at EØS var en stolpe i norsk politikk. Nå kan den være i ferd med å rives opp. Partiene som bidrar til det, står i praksis for en politikk som vil svekke jobbene og velferden