Erna Solberg

Med stort press i arbeidsmarkedet følger en del utfordringer. Mangel på arbeidskraft gjør det bekymringsfullt at ikke staten står i bresjen for å beholde gode og kompetente arbeidstakere så lenge som mulig. Også hensynet til arbeidstakeren selv tilsier at reglene bør mykes opp og at individuelle vilkår bør spille en større rolle.

Gjennom særaldersgrenser og AFP-ordningen har det dannet seg en ny norm for avgang. Bare tre av ti i arbeideryrker er fremdeles yrkesaktive i staten etter fylte 62 år. Sett i lys av de overnevnte utfordringer, gir disse tallene grunn til uro.  Dersom det ikke lykkes å snu utviklingen med tidlig avgang vil det undergrave både hovedmålet i det inngåtte pensjonsforliket og fremtidens velferd. 

Abrahamsensaken viser også særaldersgrensenes urimelighet fra en annen innfallsvinkel enn den vi er vant med: Abrahamsen vil fortsette å jobbe i politiet, men har ikke fått tilbud om å fortsette utover sine 57 år. Systemet med særaldersgrenser tar altså overhodet ikke hensyn til den enkelte arbeidstagerens ønsker, arbeidsevne mv., og er nok et eksempel på at mange av de velferdsordningene vi har i samfunnet i dag bidrar til å holde mennesker utenfor arbeidslivet.

 

For en politifullmektig eller lensmann er pensjonsalderen i utgangspunktet 70 år.  Grunnet den såkalte 85-årsregelen (summen av antall år i jobb og egen alder blir 85) kan de gå av med full pensjon ved fylte 67 år. Dette tilsvarer jo da også den ordinære pensjonsalderen i folketrygden. For en politibetjent derimot er pensjonsalderen i utgangspunktet 60 år, men grunnet 85-års regelen vil de kunne gå av ved fylte 57 år. Ifølge FAFO var imidlertid gjennomsnittlig pensjonsalder i politi- og lensmannsetaten ifølge FAFO 54,7 år i år 2000.

 

I forbindelse med behandlingen av seniormeldingen våren 2007 fremmet Høyre følgende forslag: ”Stortinget ber Regjeringen fremme en lovsak for Stortinget med det siktemål å fjerne lovbestemte særaldersgrenser for grupper. Stortinget ber Regjeringen videre om å gjøre det nødvendige arbeid for at aldersgrenser i arbeidslivet i fremtiden skal baseres på individuelle forhold.”

 

Det er mange grunner til at vårt forslag kom på bordet.

 Av hensyn til den enkelte spesielt, og av hensyn til samfunnet generelt sett, blant annet mangelen på arbeidskraft, er det viktig å ikke skjære alle under en kam og lovfeste en aldersgrense som i utgangspunktet er unaturlig lav.  Mange av dem som fratrer sin stilling ved oppnådd særaldersgrense, fortsetter å arbeide i omtrent samme omfang som tidligere, men i andre stillinger. En undersøkelse av Midtsundstad (2005) viste at drøyt 50 prosent av de pensjonerte innen politi og forsvar med en særaldersgrense på 60 år, var i arbeid. Dette viser at mange arbeidstakere som har gått av ved særaldersgrense, fortsatt har arbeidsevne. Innen politiet er det også slik at mange av de som går av for særaldersgrensen, siden ”leier seg tilbake” til politiet. Dette fører til at arbeidskraften blir dyrere. En prinsipiell uholdbar side ved systemet er dessuten at det bygger på en forestilling om at grupper av arbeidstagere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Et slikt system tar overhodet ikke hensyn til at det er store individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk styrke. Høyre mener at det i fremtiden må være slik at det er arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for tidligpensjonering. Det er viktig for den enkelte, men også viktig for hele samfunnet.   

I Aftenposten i går kunne vi lese om Askøy kommune utenfor Bergen, som har bestemt seg for å sette ut tyve sykehjemsplasser på anbud på nytt, på grunn av de gode erfaringene de har hatt de siste årene. Askøy styres av Arbeiderpartiet. Kommunen går dermed på tvers av Martin Kolbergs og Jens Stoltenbergs partidekret om at alle sykehjem skal drives av kommunen.

Ravnanger bo- og servicesenter drives av Norlandia. Lederen av helse- og omsorgsutvalget i kommunen, Jan Kåre Stura fra Arbeiderpartiet uttaler at man ikke alltid kan ”være ideologisk når man behandler saker”. Det viktigste, ”både for bestemor og bestefar, er at de får et godt tilbud”, fortsetter han. Vel talt, Stura! Han burde fortelle Jens Stoltenberg noen sannhetens ord.

Det er jo sant som Stura sier, at det å jobbe på et privat sykehjem er som å jobbe på et hvilket som helst annet sykehjem, bare at de har en annen arbeidsgiver. Det er fremdeles kommunen som betaler for tjenesten og kommunen som har ansvaret for at tjenesten holder god kvalitet. På Ravnanger holder de åpenbart god kvalitet, ettersom både brukere og pårørende er fornøyd med tilbudet.

Det positive ved å sette sykehjem ut på anbud er at det blir en konkurranse på kvalitet mellom ulike tilbydere. Beboere og pårørende får anledning til å bestemme hva som er et godt og hva som er et dårlig tilbud. Det er bra! De vet hva de snakker om og hva som passer best for dem. Valgfrihet er et viktig kvalitetsfremmende tiltak i seg selv.

Askøy Arbeiderparti bør ikke bare fortelle Martin Kolberg og Jens Stoltenberg hvordan konkurranseutsetting virker i praksis. De bør også ta seg en tur til rødgrønne Trondheim. Der trenger de sårt et tips eller to. Etter at de kom til makten i 2003 har de rekommunalisert velfungerende sykehjem. Hvorfor?

Arbeiderpartiets nestleder, Helga Pedersen, uttalte på NRK ukeslutt på lørdag at omsorgbehov ikke egner seg for konkurranseutsetting og anbud. Så kan man selvsagt spørre: Hva da med de private barnehagene? De dekker da vitterlig et stort omsorgsbehov. Det hadde ikke vært mulig å nærme seg full barnehagedekning uten private barnehager.

Helga Pedersen mener på sin side at man ikke kan sammenlikne private barnehager med private tilbud innen eldreomsorgen. ”Private aktører er i markedet for å tjene penger. Barnehagesektoren er sterkt offentlig regulert og finansiert”, sier Pedersen. Sterkt offentlig finansiert er også konkurranseutsatte sykehjem, all den tid det er kommunen som betaler regningen uansett hvem som driver sykehjemmet. Vilkårene i anbudet settes av kommunen, og er de samme uansett hvem som driver sykehjemmet. Det er opp til politikerne å bestemme.

Hva er galt med å slippe alle gode krefter til for å dekke et økende behov? Hva er galt med å gi eldre mennesker mulighet til å velge mellom forskjellige tilbud? Hva er forskjellen på private aktører i barnehagesektoren og sykehjemssektoren?

Jeg anbefaler både Pedersen, Stoltenberg og Kolberg en studietur til Askøy kommune. Endelig et Arbeiderpartilag som har skjønt at man må sette gode resultater over retorikken fra Youngstorget. Spørsmålet er: Klarer de å stå i mot presset fra statsministeren? For eldre og pårørende som vil velge selv, så er fremdeles det tryggeste å stemme på Høyre!

I Moss møtte jeg en 84 år gammel blind dame som selv betalte for den hjelpen hun fikk fra det private firmaet "Den lille hjelperen". Hun kjente disse hjelperne og stolte på dem. Derfor ville hun heller betale av egen lomme, selv om hun kunne ha fått kommunal hjelp. Dette var en helt vanlig pensjonist uten noe mer til overs enn de fleste andre. Burde ikke kommunen heller latt henne velge den lille hjelperen som sin hjemmehjelper?

Høyre vil ha et samfunn der valgfrihet og medbestemmelse er for alle, ikke bare for dem med den største lommeboken. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets politikk er for dem som har mest fra før.

Arbeiderpartiet vil ha et samfunn der de rike kan velge selv, mens resten av oss må ta til takke med det Jens Stoltenberg og LO har blitt enige om. Det er det fellesskapsløsninger betyr – at LO og Ap har blitt enige om noe i fellesskap. Denne gangen er det at alle skal med. 
Alle eldre og pleietrengende skal ha det samme velferdstilbudet, uavhengig av hva de trenger og hva de selv måtte ønske. Alle som jobber med velferd skal være ansatt i kommunen og organisert i LO. Alle elever skal gå i den samme skolen, uavhengig av deres individuelle ønsker og behov. Alle som vil ha noe annet, noe som passer bedre for dem – de må kjøpe det selv. Arbeiderpartiets politikk er usosial, segregerende og diskriminerende.

Høyres mål med velferdsstaten er at den skal hjelpe flest mulig til å stå på egne ben, skape sine egen fremtid og ha frihet til å gjøre sine egne valg. Arbeiderpartiets mål er å gjøre flest mulig mennesker avhengig av offentlig hjelp og støtte.

Høyre vil ha en helt ny måte å tenke på velferd på: Offentlig velferd skal ikke være en livsstil, men en ny sjanse til å klare seg selv! Alle skal være trygge på at det offentlige tilbudet skal dekke grunnleggende omsorgs-, helse- og utdanningsbehov og alle skal være trygge på at man ikke umyndiggjøres selv om man passerer 81.  
Høyres velferdspolitikk er å gjøre mer for dem som trenger det mest – og gi valgfrihet og medbestemmelse til alle – uavhengig av alder eller størrelse på lommeboken. Jeg mener voksne mennesker må ha frihet til å bestemme over sitt eget liv. Når du er gammel nok til at du trenger hjemmehjelp eller må flytte på sykehjem, da er du også voksen nok til å bestemme hvem som skal hjelpe deg eller hvor du vil bo.

Jens Stoltenberg og Martin Kolberg tråkker på eldre menneskers verdighet og selvrespekt når han vil nekte dem en valgfrihet som for mange er helt avgjørende for deres livskvalitet og glede. Stoltenberg sier at eldre mennesker selv skal få bestemme når de skal legge seg og når de skal stå opp. Men å velge noe så grunnleggende som hvem som skal slippe inn i hjemmet ditt eller hvilket sykehjemstilbud som passer best for deg, det skal altså forbeholdes dem som har mest fra før.  
Jeg synes det er smålig.

Valgfrihet handler egentlig om noe så vesentlig og enkelt som å gi enkeltmennesker og familier makten tilbake. Det er ikke kommunen som skal bestemme hva som er god kvalitet. Det er den som mottar tjenesten som skal bestemme om han eller hun er fornøyd. Hvis man ikke er fornøyd så kan man alltids bytte. Kommunen har ansvaret, kommunen betaler for tjenesten – men i Høyre vil vi også slippe til alle dem som har gode ideer for hvordan tjenestene kan bli bedre og mer målrettet for brukerne.  

Det er verdighet og det er å ta mennesker på alvor! 

Jens Stoltenbergs problem er ikke at han setter ideologi foran gode resultater. Problemet er at Arbeiderpartiets ideologi ikke gir gode resultater.

Mandag var samferdselsminister Navarsete i alle debattkanaler, hvor tema var rushtidsavgift. Det var ingen av lytterne som var i tvil om at samferdselsministeren ønsker å innføre en rushtidsavgift. Dagen før var Jens Stoltenbergs kollega, finansminister Kristin Halvorsen, i alle Trondheims medier. Der fortalte hun henrykt at hun var for en innføring av rushtidsavgift i Trondheim. 

 I går under partilederutspørringen av Jens Stoltenberg på NRK P2, uttalte derimot Stoltenberg at det ikke er fattet vedtak i Regjeringen om innføring av en rushtidsavgift. Regjeringen driver tilnærmet utpressing mot lokalpolitikerne i Bergen og Trondheim for å få dem til å innføre rushtidsavgift. De skal få mer penger til kollektivtilbud – HVIS de innfører rushtidsavgift. Samtidig svarer statsministeren at Regjeringen ikke har vedtatt rushtidsavgift på direkte spørsmål om dette. 

Burde ikke statsministeren svart at regjeringen ønsker/jobber for rushtidsavgift – eller er det slik at det bare er SV/SP i Regjeringen som går inn for dette? Eller, er det slik at Regjeringen skryter av rushtidsavgift overfor miiljøorganisasjonene, mens de i møte med kritiske velgere tyr til tekniske bortforklaringer som gir inntrykk av at dette ikke er Regjeringens politikk? 

Rushtidsavgift er en dårlig ide for de mange som må reise til jobben/barnehagen i rushtiden. Rushtidsavgift er skatt på å sitte i kø. De som har fleksible jobber, de som ikke har barn som må leveres og hentes innenfor kjernetid – de kan tilpasse sitt kjøremønster. Alle andre må bare finne seg i Regjeringen vil klemme ekstra hardt til fordi man allerede befinner seg i en tidsklemme. 

Selvfølgelig er dette upopulært, ja, så upopulært at ikke bare Høyre sier nei takk.  Jeg registrerer at dette heller ikke er populært i AP. Derfor er det ikke så rart at statsministeren vil gjemme bort Regjeringens politikk!

Takk for mange innlegg. Jeg synes at det har vært mange interessante innspill og synspunkter, og vil særlig takke K.B, Mona, Heidi og Marie. Det at dere gir innsikt fra egen erfaring som pårørende eller rusavhengige, synes jeg er flott. Det er for lange ventetider, vi har fått en økt byråkratisering, og ikke minst – det er for lite rehabilitering av de som enten får legemiddelassistanse eller som er blitt helt rusfri.

 

Til de som mener svaret er legalisering av narkotika eller utlevering på resept, vil jeg bare melde min uenighet. Vi ser allerede i dag at metadon og subutex omsettes, og i mange overdosetilfeller er det både metadon og subutex innblandet.

 

På mandag var jeg i Sandet på Funkishuset – lavterskeltilbudet for hjelp til de tyngste rusmisbrukerne. Der ble det rapportert om  flere unge i miljøet. Noen unge debuterte på tunge stoffer gjennom metadon/subutex. Jeg tror ikke vi klarer å stoppe nye unge brukere ved å gi de tilgang til stoff som leveres ut av staten. Jeg vil ikke være medansvarlig til at flere unge blir hektet.

Tidligere i sommer fikk jeg møte tre sterke, modige kvinner. De var mødre til ungdommer med rusmiddelproblemer, og har opplevelser i livet de fleste av oss heldigvis er forskånet for. Det var et sterkt møte der de lavmælt men tydelig fortalte om fortvilelse, frustrasjon og oppgitthet over behandlingsapparatet og "systemer", men også om håp om et nytt og bedre liv for deres barn. Mens vi satt og pratet sammen, tok den ene ungdommen sitt eget liv. Det ble en brutal beskjed til oss om hva dette faktisk handler om.

For hva er situasjonen for denne gruppen? I følge Helse- og omsorgsdepartementets rapport "Rusmiddelsituasjonen i Norge 2006" har rusavhengige dårlig helsetilstand og betydelig økt risiko for tidlig død enn befolkningen for øvrig. Dette bør gjøre inntrykk på flere enn meg. Mange tungt belastede rusavhengige har dårlige levekår, blant annet i form av bostedsløshet og fattigdom. I tillegg påfører rusavhengighet familie og pårørende en stor belastning. Helsetilsynet dokumenterer betydelig mangler, både i kapasiteten og kvaliteten i tilbudet til rusavhengige, og det er avdekket at rusavhengige regelrett diskrimineres i tildelingen av kommunale hjelpetilbud. Det er mer andre ord klart at rusavhengige er blant de dårligst stilte i vår samfunn.

Da Høyre satt i regjering ryddet vi opp i et byråkratisk hjelpeapparat for rusavhengige og reformen ga rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter. Vi trappet opp bevilgningene til rusbehandling, fordoblet kapasiteten i legemiddelassistert rehabilitering, antall kommunale lavterskel tiltak ble utvidet fra 8 til 38, og det ble etablert en tilskuddsordning for oppfølgingstiltak i kommunene. For første gang ble rusmiddelmisbrukere faktisk prioritert i spesialisthelsetjenesten, gjennom helt tydelig styringssignaler til helseforetakene. Jeg er stolt av arbeidet vi har gjorde da, men ser at så mye mer må bli gjort.

Høyre har ved flere anledninger tatt opp bekymring for tilbudet om rusbehandling med helseminister Sylvia Brustad. Vi stilte blant annet spørsmål om avrusningskapasiteten i Helse Øst var god nok for et år siden, og Brustad svarte at alt var i skjønneste orden. Etter dette viser det seg at 85 mennesker ble avvist bare i løpet av en 8-ukers periode da de søkte avrusning.

Jeg – og Høyre – mener vi fortsatt trenger en kraftig opptrapping av behandlingstilbudet til rusavhengige og deres familier. Høyre satt derfor av 500 mill kr i vårt alternative budsjett til en satsing på rehabilitering, hvorav 50 mill kr til strakstiltak for rusavhengige. Dette forslaget fikk dessverre ikke støtte fra regjeringspartiene. Tilbudet om avrusing, behandling, rehabilitering og ettervern må utvides, tilbudet må gis når det er motivasjon og det må være sammenheng og helhet i tilbudet. Det er for mange "tomrom" i behandlingskjeden, og det er i disse tomrommene man kan dø.

Vi hadde derfor store forventninger til den varslede opptrappingsplanen for rusfeltet fra Regjeringen. Den har foreløpig uteblitt. Som Fagrådet for Rusfeltet selv sier; "Helse- og omsorgsdepartementet har gjentatte ganger sagt at planen er rett rundt hjørnet. (…) I denne saken har det blitt mange hjørner." Om Regjeringens forslag til statsbudsjettet sier Fagrådet videre at det er den dårligste satsingen på rusfeltet på 8 år, og uttaler at "Rusfeltet har gjennom de foregående helseministere fått satt seg inntil bordet (…). men Brustad skyver rusfeltet tilbake under bordet." De rødgrønne partienes snakk om varmt felleskap i valgkampen har med andre ord blitt en kald skulder overfor noen av de dårligst stilte i samfunnet. Hvor lenge skal rusavhengige og deres pårørende vente på at regjeringen finner rom til å prioritere dem?